Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kjærlighet til døden

Tolstojs «Anna Karenina» er en av vår sivilisasjons store romaner. Da skal det stort mot til å overføre boka til scenen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TEATER:

«Anna Karenina»
LEV TOLSTOJ
Dramatisert av Helen Edmundson.
Det Norske Teatret, Scene2Gode skuespillere i god dramatisering. Men det blir ikke som boka.

Det Norske Teatrets oppsetning lykkes som teater - men med en annerledes historie enn boka forteller.

Den store kjærligheten forandrer folks liv. Men det betyr mye når den kommer. Treffer den etter at du har fått deg mann og barn, blir din historie en annen enn om den treffer før. Da blir den alltid en tragedie - for noen.

To fortellere

Helen Edmundsons dramatisering har i Otto Homlungs regi fått to hovedpersoner - to fortellere. Det er Anna Karenina selv, og det er godseieren Konstantin Levin (spilt av Lasse Kolsrud). Levin blir her både et talerør for Tolstojs ideer og på sitt vis et bilde av Tolstoj selv, der han på tvers av tid og rom blir Annas samtalepartner og åndsvenn.

Løsningen er et effektivt grep for å få fortalt historien, men den flytter også tyngdepunktet vekk fra Annas kjerne. Slik Helge Hoff Monsens scenografi - et åpent, nakent scenerom med stoler - er med på å binde Anna til offentligheten.

De andre, de som fordømmer henne og hennes valg, er der hele tida. De lar henne aldri i fred.

Gjertrud Jynge er Anna Karenina, låst i et ekteskap med en mann med utstående ører og utstående blodårer på hendene. Han elsker henne, på sitt vis. Hun elsker aldri ham. I den første dans med grev Vronskij klarer hun å vise besettelsen som fanger henne, og det på få sekunder. Erlend Bakker har litt av en utfordring i sin rolle: Det er vanskelig å spille et annet menneskes besettelse.

Kompromisset

Mye tid til å la forholdet utvikle seg har de heller ikke, for første akt spilles i korte glimt, som hele tida lar samfunnet rundt dem trenge inn. Scenerommet blir et kaldt rom, med mindre rom for den intime kjærlighet og den vonde lykkerus. I andre akt er scenene mer intime, nærmere - de handler mer om kjærlighet og smerte, mindre om drift og besettelse. Og det er etter pause dramaet lykkes best.

Lasse Kolsrud får plass og gir oss mennesket fanget i en kjærlighet mindre umulig og forhåndsdømt enn Annas. Sammen gir de to oss rammen for menneskelige parforhold - et sted mellom den umulige, destruktive besettelse og det vanskelige, sårere, men likevel mulige kompromisset.

Oppsetningen bæres av flere sterke kvinner enn Jynges Anna, som Nina Woxholtts evig bedratte Dolly og Kirsti Stubøs unge Kitty. Og mellom Annas menn vandrer hele tida hennes siste valg: døden, her i form av en innhyllet skikkelse, gjenferdet av mannen som ble overkjørt av toget idet stykket åpner. Fanget av samfunnet må Anna til sist havne i hans armer.

Selvsagt må boka vinne over stykket. Likevel står stykket på sin egen historie - men bedre i andre dels dypere dypp i mennesket Anna.

Hele Norges coronakart