Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kjærlighet, undergang og rock'n'roll

NEW YORK (Dagbladet): Verdens største rockestjerner er indiske og heter Vina Apsara og Ormus Cama, ifølge Salman Rushdies nye roman «Grunnen under hennes føtter». - En slik påstand er så absurd at den faktisk blir troverdig. Den åpner for en fantastisk fiksjon, sier Rushdie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han ser uforskammet godt ut, her han sitter høyt hevet over bakkeplanets trivialiteter i en av Manhattans skyskrapere, til tross for at han er sylte forkjølet. I hånden har han en skinnende ny roman: tung og gyllen som en gullbarre. De tunge øyelokkene, som ga ham et søvnigarrogant preg, er en saga blott - han opererte dem nylig vekk, angivelig av helsemessige årsaker.

- Kanskje kaster jeg opp på deg, sier han muntert, og slenger ned en pille med uante bivirkninger.

- Det ville jo være veldig rock'n'- roll!

For Rushdies nye mursteinsroman handler altså om rock, av det dinosauriske slaget. Om Ormus' og Vinas korte «rise» og lange «fall», og alle mytene som dannes rundt dem. Det vil si, en Rushdie-bok handler jo aldri om én ting, men om hundre: Her er det kjærlighet og tap, død og begravelse, mennesker som forsvinner ned i jorda og andre som stiger opp av den. Dessuten en rekke personer ved navn Singh - Will Singh, Gota Singh, Kant Singh (de er alle i musikkbransjen) og en nymfoman fantomkvinne som stadig sier «etcetera». I Rushdies verden er alt litt annerledes enn i vår vanlige - Lennon, ikke Jagger, synger «Satisfaction», president Kennedy lever fordi Oswalds gevær klikket, det fins en berømt roman ved navn «Catch 18». Et videokamera filmer mennesker som ikke fins i denne verden, men kanskje i den neste, eller kan det være underverdenen?

Hver sin verden

- Siden slutten på den kalde krigen, sliter vi med motstridende oppfatninger om hvordan verden egentlig er. På en måte er det dette som nå skjer i Kosovo, på en annen det som skjedde i Clinton-skandalen - forferdelige sammenstøt i verdensoppfatning. Derfor foreslår jeg en alternativ virkelighet, sier Salman Rusdhie.

Men rock'n'roll, er det virkelig hans område?

- Vel, jeg er et av de minst musikalske mennesker i verden. Jeg ble hjemsendt av skolens musikklærer, piano- og sitartimer var bortkastet på meg. Da jeg nylig gikk på scenen med U2 - Bono er en nær venn og har skrevet musikk til en tekst fra boka - sa min eldste sønn, tjueåringen: «Far, ikke syng. Synger du, blir jeg nødt til å ta livet av meg.» Så da lot jeg det være, sier Rushdie sjenerøst.

Siden han snakker omtrent som han skriver, med innskutte bisetninger, oppfunnete ord og referanser snart til en Beatles-tekst, snart til et vers fra Odysseen, er det umulig å gjengi Rushdie uten hyppig bruk av parentes og tankestrek. «Grunnen under hennes føtter» er en skattkiste av eventyrligheter, men også av utilgjengelige adjektiver. Hos Rushdie kan noe være animatronisk eller kimærisk, lapidarisk eller psykotropisk. Det er som om han peker nese av leseren og sier lykke til, du finner sikkert ut av det til slutt.

Fanatisme

- Dette er en roman om hvordan vi setter andre mennesker over oss selv, om dyrkelse og avguder. Det er blitt sagt at det tredje årtusen vil bli religionenes tid. For noe sludder - jeg tror det kommer til å bli den tida da vi vokser ut av dette tøvet. Religionen har to funksjoner, å forklare vår opprinnelse og å gi oss retningslinjer for god oppførsel. Religionens regler fører til fanatisme og en tro på at man innehar monopol på sannheten. Og alle skapelsesmyter har det til felles at de er feil. Når religionene dør, blir mytene imidlertid tilgjengelige for oss som historier. Og da blir jeg interessert, sier Salman Rushdie, som hørte sin første Elvis-plate da han var åtte, og leste sitt første greske sagn da han var tolv, og siden aldri har kommet over noen av delene.

Myten om Orfeus og Eurydike er et grunntema i «Grunnen under hennes føtter», og det er ikke tilfeldig at den mannlige hovedpersonen heter Ormus. Vina er hans Eurydike, at hun dør vet vi allerede på første side, og sangeren Ormus/Orfeus forsøker å trenge ned i underverdenen for å finne henne. Romanen er både lysere og mørkere, og definitivt mer viril, enn den forrige, «Maurerens siste sukk», fra 1995.

Leketøy

- Det som var tiltrekkende med de gamle, greske gudene, var at de var grådige, kjødelige, krigshissende og vimsete. Omtrent som rockestjerner. Tenk deg hvordan du ville bli, hvis du fikk verden som lektøy. Vi godtar at de store stjernene slipper ut av de vanlige begrensningene i et menneskeliv. Bare de sterkeste personlighetene overlever. Det krever en Mick Jagger eller en Madonna, sier Rushdie, og tilstår at hans Vina er litt Madonna, litt Tina Turner, til og med litt prinsesse Diana.

- Ja, hennes død beveget meg, som så mange andre. Jeg var her i New York da det skjedde, og ble slått av styrken i folks følelser. Det var som om de hadde mistet et familiemedlem. Responsen på begivenheten ble etter hvert selve begivenheten selv. Det var nesten skremmende, her satt jeg og skrev om kulten rundt Vina mens kulten rundt Diana oppsto, sier han.

Vina er imidlertid ikke den eneste som dør i romanen. Helt fra Ormus mister tvillingbroren sin ved fødselen, kapper Rushdie livsstrengen til den ene etter den andre, nærmest i innskutte bisetninger.

- Det har aldri vært lett å være en figur i mine romaner, sier han, og slår ut med armene i en hva-kan-vel-jeg-gjøre-med-det-bevegelse.

- Men denne gangen har den i hvert fall en slags lykkelig slutt. Jeg ville jo skrive en kjærlighetsroman.

Sønn på to år

Boka er tilegnet sønnen Milan, snart to år, fra Rushdies tredje ekteskap. Den forkjølte forfatteren får farge i kinnene når han snakker om den nye familien sin, og når han sier han ville skrive om kjærlighet, er det med trykk på «ville».

- Boka handler om at ingenting er stabilt og solid, selv grunnen under føttene dine kan du ikke stole på. Derfor var jeg glad for å begynne med en kjærlighetshistorie og slutte med et lykkelig øyeblikk. Personene mine opplever vanligvis så lite av den slags.

Tanken om at alt er forgjengelig og at ingen grunn er til å stole på, ligger kanskje nær for en forfatter som har tilbrakt de siste ti årene med en drapstrussel over hodet.

- Min egen situasjon har selvfølgelig påvirket meg, men like mye tapet av venner, som har dødd dramatisk og plutselig, av sykdom eller ved en ulykke. De har ikke en fatwa over seg, men de er døde like fullt, mens jeg sitter her. Det viser at vi ikke har noen garantier.

Begeistret

Mottakelsen av «Grunnen under hennes føtter» i England har stort sett vært positiv, men har spent fra det panegyriske («Den bør vinne Booker-prisen») til det drepende («en bratt litterær nedtur»).

New York Review of Books, som trykker anmeldelsen neste søndag, er ifølge lekkasjer svært begeistret.

- I England er kritikerne enten positive - det er de fleste - eller uhyre negative - det er de heftigste. De mener jeg er en elendig forfatter. Med fare for å utvise den beryktete Rushdieske arroganse her: Etter tretten bøker vet jeg at det ikke er sant.

Tretten bøker, og alle handler mer eller mindre om India. Om et Bombay Rushdie ikke har sett på over ti år.

- Mitt Bombay fins ikke, det tilhører fortida og fantasien. Familien min flyttet dit fra New Delhi etter Indias splittelse, fordi det ble ansett som et tryggere sted for muslimer. Bombay var berømt for sin mangel på gnisninger mellom de religiøse gruppene. I dag er byen styrt av hinduistiske nasjonalistgangstere. Det Bombay jeg skriver om - der du snubler over sovende historier på fortauet - er en klar fiksjon. Det er min by, slik den bare fins i mitt hode.

ET LYSERE LIV: - Sikkerhetstiltakene preger fortsatt livet mitt, men det er langt lysere siden iransk etteretning ikke lenger er aktivt ute etter å ta livet av meg, sier Rushdie.