Kjærlighet

Dersom «Kjærlighet» er noe nær en realistisk skildring av Utkant-Norge i dag, er det en sørgelig historie.

Vibeke er alenemor, kulturkonsulent og er havnet i en kommune langt i nord. Hun har løst sin første større oppgave, lagt frem en kulturplan. Hennes søn Jon, som dagen etter skal fylle ni år, er vant til å måtte klare seg selv. Han er blitt nervøs av det, det er noe med øynene. Den moderne Vibeke har sin egen oppdragelsesmetode. Jon er begynt å legge seg selv: «Nå lukker jeg døra, du er jo stor gutt. Mørket er ikke farlig. Det du er redd for er inni deg. Du må velge, Jon, hva du vil gi energien din til. Hvis du vil være redd, så er du det. Hvis ikke er det bare å la være. Nå lukker jeg døra. Godnatt.»

Leketog

Såvidt leseren skjønner, er dette formen for kommunikasjon mellom dem. Mens han drømmer om morgendagens bursdagskake hun sikkert er i ferd med å lage og om et enkelt Märklin-tog, en skinnegang og et lokomotiv, gjør hun seg klar til en tur på biblioteket: Hun kjenner suget etter en god bok, «en ordentlig tykk en, av den typen som virker sterkere og mer virkelig enn livet selv». (I parentes bemerket er det jo ikke slike bøker Hanne Ørstavik selv har skrevet.)

Nå går det ikke slik: Biblioteket er stengt. Vibeke havner på et omreisende tivoli, blir budt på kaffe i en av tivoliarbeidernes campingvogn, seinere på øl i en bar på tettstedet, og har alvorlige hensikter om å gå til sengs med ham. Slik går det heller ikke. Det eneste helt sikre er at bursdagskake og Märklin-tog i alle fall ikke er i hennes tanker, selv om hun får sagt at «det er viktig å arbeide med identitet og tilhørighet for å motarbeide fraflytting, og da er jo kultur et velegnet instrument».

Kulde

Jon har på sin side vært ute for å selge lodd til inntekt for idrettslaget. Nøkkelen har han enten glemt eller mistet. Så blir han, etter enkelte viderverdigheter, alene i den knivskarpe vinterkulden.

Som sagt, i alle deler en sørgelig historie. Det er ikke godt å vite hvem Hanne Ørstavik retter brodden mot: Kjærligheten? Frisinnede alenemødre? Kulturarbeid i utkantkommuner, der det kan bli for langt mellom ord og handling? Kvinner som vil lese tykke romaner?

La meg for ordens skyld føye til at heller ikke satsbildet bærer preg av synderlig omtenksomhet og omhu.