PENGER OG KJÆRLIGHET: Det er vanskelig for journalisten Arvid (Sverrir Gudnason) og kunstnerdatteren Lydia (Karin Franz Körlof) å få hverandre.
PENGER OG KJÆRLIGHET: Det er vanskelig for journalisten Arvid (Sverrir Gudnason) og kunstnerdatteren Lydia (Karin Franz Körlof) å få hverandre.Vis mer

Film anmeldelse Den allvarsamma leken

Kjærligheten er ikke brutal nok

Men «Den allvarsamma leken» ser fordømt bra ut

FILM: Fra første gang den fattige journalisten Arvid Stjärnblom (Sverrir Gudnason) møter kunstnerdatteren Lydia Stille (Karin Franz Körlof), sitrer det mellom dem. Men i Stockholm rundt forrige århundreskifte er det ikke lett å omsette sitringen i noe konkret. Lydias far bemerker uten videre at datteren vil sulte hvis hun velger Stjärnblom, og selv er han sulten på mer suksess før han binder seg. Den ene trekker seg unna, den andre vil ikke vente, og plutselig sitter de fast i hvert sitt ekteskap med andre. Men sitringen er der fremdeles.

Sårende realisme

«Den allvarsamma leken» er Pernilla Augusts filmatisering av Hjalmar Söderbergs utsøkte roman fra 1912, og er lenge en observant og lydhør skildring av en kjærlighetshistorie og alt som kan gjøre den forbudt: Arvid og Lydia vil ha hverandre, men de vil også ha et godt og sikkert liv, og selvoppholdelsesinstinktet slår mot romantikken. Begge blir såret i møte med den andres realisme.

Og så er det som om August og manusforfatter Lone Scherfig ikke helt våger å gå dit Söderberg går. Den følsomme forfatteren er akutt bevisst på hvor mye av kjærligheten som er fantasi, på hvordan du ikke kan vite om de ømme ordene som hviskes til deg, ikke også hviskes til andre, som en helgardering. August og Scherfig erkjenner hvordan paret må ta hensyn til penger og leilighet og barn, men vegrer seg mot helt ut å erkjenne at de to både elsker hverandre og spiller et ganske brutalt spill med hverandre, samtidig. Det gjør filmen «Den allvarsamme leken» til en enklere kjærlighetshistorie enn den kunne vært, der kampen står mer utenfor de to enn inn i dem. Tungsinnet som siger inn er overbevisende, men ikke helt fascinerende nok.

Ser bra ut

Ikke overraskende ser det hele fordømt bra ut. Her er rene interiører med lyse nyanser i blått og hvitt, og mørke møbler som er som skapt for å sitte og lengte i. Filmen lodder ikke så dypt som romanen, men overbeviser i skildringen av det som skjer på overflaten, der megetsigende blikk veksles og alle egentlig skjønner hva som foregår.