Kjærligheten på fullt alvor

Oversatt av Hege Hammer Gyldendal

BOK: «Love, love, love, love, love,» parodierer Charlie Chaplin som aldrende revyartist i filmen «Limelight». «What is it all about?» er Joseph Conrads like syrlige kommentar til Jane Austens kjærlighetsdramaer om hvem som skal få hvem. For vi vet jo alle hva det handler om; kvinne og mann, mann og mann eller kvinne og kvinne. Du finner det som regel i ethvert litterært verk. Hvis ikke, så er problematikken likevel til stede som fravær.

Lærde damer

I vår tid har den store kjærlighetsfortellingen, som før kunne skrives av en Tolstoi eller Hamsun, fått et noe frynset rykte. Skal du skrive om kjærligheten, bør det helst være halvironisk om kjærlighetssyke kvinner på randen. Eller blodig krim. Men nå har altså Gyldendal sluppet to oversettelser som nettopp er gammeldagse pasjonsdramaer eller kjærlighetstragedier. Begge skrevet av lærde spanske damer. I historikeren Susana Fortes «Den albanske elskeren» møter vi den opposisjonelle forfatteren Ismael. Boka er en springende erindringsreise i Ismaels fortid. Faren og broren er høytstående militære i Hoxhas Albania. Den spanske moren døde da han var liten. Det er nettopp mysteriet rundt morens død som Ismael prøver å fange gjennom «diffuse bilder i en marerittaktig malstrøm». Et mysterium som involverer sterke pasjoner, men også Albanias blodige historie med forsvinninger, angiveri, terror og nasjonal paranoia (det samme Albania som norske akp-ere omfavnet som sosialismens fyrtårn i Europa).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gullsmed

Dette er likevel først og fremst en kjærlighetstragedie med et gjengangeraktig tema, der Ismael vikler seg inn i et skjebnesvangert forhold til sin svigerinne. Dette fortalt i en lidenskapelig, usentimental, ja, bevende stil. Og med nesten impresjonistiske erindrings-assosiasjoner rundt lyder, lukter og myke stoffer. Hemmeligheter har også gullsmeden i den spanske litteraturprofessoren Elia Barcelos «Gullsmedens hemmelighet». Men hans hemmelighet er av det litt overnaturlige slaget: Gullsmeden reiser i tid. Som ung mann forelsker han seg i sin mors venninne, vakre Celia. Hun ble sveket i sin ungdom av en eldre mystisk mann som ville gifte seg med henne, men som bare forsvant.

Sensuell

Som eldre mann, ugift og martret av minnet om sin ungdoms Celia, reiser gullsmeden tilbake til sin barndoms by. Men når han ankommer dit, er det en femtitalls spansk landsby han befinner seg i. Han møter sin mor og far som ungt kjærestepar. Og han møter unge uskyldige Celia. Barcelò har skrevet en språklig sensuell og snedig kjærlighetsroman. Med en forviklingshistorie som Shakespeare ville misunt henne. For gullsmeden blir sin egen konkurrent. Unggutten klarer aldri å utkonkurrere sitt eldre jeg. Liksom den unge Celia, vakker som hun er, mangler den eldre Celias erfaring: Et originalt bilde på umulig kjærlighet. Likevel, gullsmeden trøster seg: «Det finnes dem som har hatt mindre. Jeg fikk disse tre månedene og de siste tre.» Nå er jo ikke tidsreiser litterær hverdagskost. Men i disse Valentinsdager slippes utrolig nok en enda kjærlighetsroman med samme tematikk. For også den «Den tidsreisendes kvinne», handler om en mann som reiser i tid. Boka er likevel en roman om kjærlighet, sentrert rundt Henry og kona Clare.

Snakkesalig

De møtes første gang når Clare er seks og han 35 år. Hun finner ham naken i skogen, gir ham mat og klær, og har ham som en hemmelig venn, inntil hun tar tida igjen og de kan gifte seg. Her er kapitteloverskrifter som «Lørdag 26. oktober 1991 (Henry er 28, Clare er 20)». Eller «(Henry er 35, Clare er 13)». Og absurditeter som at Henry forlater sin hustru Carla, for finne barnet Carla. Eller at han møter seg selv som guttunge, og lærer ham å stjele. For stjele må jo en «tidsreisende» kunne når han stadig befinner seg uten mat og klær på ukjent sted i ukjent tid. Boka er på fem hundre sider, men kunne like godt vært på to hundre, eller to tusen for den del. Teppet går liksom aldri ned i denne boka - som både er underholdende og humoristisk. Og tragisk. For Clare aborterer stadig. Henrys tilstand er nemlig arvelig og også fostrene foretar tidsreiser. Nettopp denne makabre problematikken avslører bokas svakhet. I stedet for å la tidsreisen være et bilde, så snakker Niffenegger det hele i stykker med å konkretisere. Hun roter seg bort i fjollete problemstillinger om genforskning og museforsøk, som ikke fører noe steds hen. Denne litt barnlige snakkesaligheten er for øvrig et trekk ved såkalt amerikansk åndsliv, som jeg aldri riktig blir klok på.