Kjærlighetens avveier

Langdryg debutroman om en ungdomsforelskelse som kaster skygge over voksenlivet.

BOK: At jenter i tenåra kan forelske seg så dypt og inderlig at det kan få en uheldig virkning på deres voksne kjærlighetsliv, er ikke noe ukjent fenomen, selv om det normale vel er at man vokser galskapen av seg med åra.

Det gjør ikke Irene i Toril Hjartåker Hauges debutroman «Lys». Hun blir aldri kvitt tankene på teologistudenten som hun falt pladask for som tolvåring.

Frustrasjon

For den åndfulle Bengt er Irene som «eit ljos», og hun gjør sitt beste for å leve opp til dette bildet. Men hun har vanskelig for å holde følelsene sine i sjakk, og da han avviser henne seksuelt, blir hun frustrert. Bedre blir det ikke da han «slår opp» og velger seg ei flokse med frynsete rykte isteden.

Innledningskapitlet virker nærmest som en parodi på 1800-tallsromanene som fulgte i kjølvannet av «Amtmandens døtre», selv om det er ingen tvil om at Hauge har ment at det skal tas på djupeste alvor. Fortsettelsen etterlater ingen tvil om det. Med den frustrerte kjærligheten som ei tung bør på ryggen drar Irene fra heimbygda til Bergen for å studere. Som rimelig kan være, oppfører hun seg i starten som et gudsord fra landet. Det blir det etter hvert slutt på.

Mørke sider

Hun prøver så godt hun kan å tilpasse seg et mer «moderne» syn på kjærligheten. Det skjer framfor alt i møtet med den lettlivede og noe overflatiske Are, som slår det meste bort med en latter og vil vite så lite om fortida til Irene som mulig. Seinere får hun anledning til å utforske de mørkeste sidene av sin erotikk da hun suges inn i kraftfeltet til Ares gifte bror, Lars, og innleder et kortvarig seksuelt forhold til ham.

Dette gir anledning til en smule dramatikk, selv om de to klarer å holde sine eskapader hemmelig. Dramatikk eller ei, Irene får aldri helt skikk på sitt kjærlighetsliv. Feil finner hun på alle sine menn, men etter hvert går det opp for henne at det kanskje er henne det er noe i veien med.

«Lys» er skrevet over motsetningen mellom et romantisk og et mer nøkternt kjærlighetssyn som gir større albuerom og utskiftningsmuligheter - om det må være tillatt å uttrykke seg slik. At Bengt ikke forsvinner ut av soga, kommer neppe bak på den vante leser. For Irene er forholdet til ham alle tings begynnelse og slutt. Gjennom et seinere møte skjer det en slags avklaring, selv om det grunnleggende tematiske konfliktmønstret blir bevart.

Brukbart

Debutanten viser at hun har et godt tak på struktur og komposisjon. Nynorsken hennes er det heller ikke noe å utsette på. Men det skorter en hel del på evnen til å skille mellom viktig og uviktig. Altfor ofte fortaper hun seg i lange utredninger om familiesammenkomster og andre tråkige scenarier. Alt i alt er likevel «Lys» å anse som en noenlunde brukbar debutroman, litt i tregeste laget, snakkesalig og utpenslet, men med mange tunge og vektige innlegg i debatten om kjærlighetens veier og avveier.