BLANDET GRUPPE: De revolusjonære terrorister er en svært blandet gruppe — de har lite annet felles enn sin personlige forvirring. Fra venstre Pål Sverre Hagen, Ole Johan Skjelbred, Nader Khademi og Nils Ole Oftebro. Foto: Anders Grønneberg/ Dagbladet
BLANDET GRUPPE: De revolusjonære terrorister er en svært blandet gruppe — de har lite annet felles enn sin personlige forvirring. Fra venstre Pål Sverre Hagen, Ole Johan Skjelbred, Nader Khademi og Nils Ole Oftebro. Foto: Anders Grønneberg/ DagbladetVis mer

Kjærlighetens demoner

«Demoner 2014» er en klassisk russisk roman raskt dyppet i norsk samtid og deretter gjort om til dramatikk. Resultater er dels sterkt, dels sterkt forvirrende.

TEATER: Fjodor Dostojevskij skrev Demoner, også kjent som «De besatte» som en kritikk av og konfrontasjon med forskjellige revolusjonære ideer og retninger i sint tids repressive Russland.

Geir Gulliksen har tatt den historien som utgangspunkt og skrevet den halvveis inn i dagens Norge, der gamle radikalere praktiserer åpne forhold, har fjerne og vanskelige forhold til sine noe skakkjørte barn, samtidig som de er forunderlig villige til å leke med bomben — og hvis anledningen byr seg, sine barns partnere eller forelskelser.

Mellom tid og rom Demoner er ikke helt modernisert — med et unntak har skikkelsene beholdt sine russiske navn, mens politikken er oppdatert: Vi snakker om en odd forsamling av aggressive nasjonalister, der selvmordsentusiaster og et adoptivbarn med kurdisk utseende pussig nok er velkommen, og der æres-dueller.

GENERASJONER:  Fra høyre Nils Ole Oftebro, Pål Sverre Hagen og Ole Johan Skjelbred. Foto: Anders Grønneberg/ Dagbladet
GENERASJONER: Fra høyre Nils Ole Oftebro, Pål Sverre Hagen og Ole Johan Skjelbred. Foto: Anders Grønneberg/ Dagbladet Vis mer

Men buketten av ideologier i Dostojevskijs roman visner i 2014, i skyggen av vår nære historie: Den brutale, forvirrede terroren lar seg så vanskelig flette sammen med andre ideer. På et vis er det som en palimpsest, der en historie er visket ut på arkene for å gi plass til en ny, men der så lite av den første fortellingen er visket ut at det er den nye som er vanskelig lesbar.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men her finnes tre spor å følge: En terrorgruppes intriger, de kompliserte relasjoner mellom foreldre og barn, og en utforskning av mørke kjærlighetsspill mellom mennesker. Det siste sporet gir mest.
Fremmede tanker Slik blir forestillingen splittet. Langs kjærlighetsaksen fra fellesskapsdrømmen og inn i den eksistensielle ensomhetens gir skuespillerne skikkelsene liv, mens terroren med sine bomber, konspirasjoner og drap aldri passer helt inn.

Det er noe fengslende og fascinerende i scenografi og regi og skuespillere som Pål Sverre Hagen, Gisken Armand, Nils Ole Oftebro, Mariann Hole og Birgitte Larsen får oss fascinert av sine karakterer. Men hva disse skikkelsene har med terror å gjøre, er ikke lett å fatte. Det er mulig ideologi som handling er blitt så fremmed for oss i vår trygge 2014-boble at terroren sjokkerer oss mest ved sin fremmedhet. Miljøet mangler, vår tids nasjonalistiske terrorist blir en ensom outsider.
Aggressive lengsler Men slik skildringen av terrorgruppen blir like vanskelig å forstå som dens ideologi, er kjærlighetslengselen, smerten og ensomheten Gulliksen skildrer, lettere å bli berørt av. Her er sårbare mennesker som er villige til å såre, som gjerne lengter etter bedre liv, helst med bedre versjoner av seg selv.

Mennesker som lengter etter at noen trenger dem, men gjerne rømmer fra nærheten slikt krever.

Dette er demoner fra 2014. Det er her stykket er på sitt beste.

DRAMTIKER: Geir Gulliksen har skrevet stykket, til høyre; Nils Ole Oftebro.  Foto: Anders Grønneberg/ Dagbladet
DRAMTIKER: Geir Gulliksen har skrevet stykket, til høyre; Nils Ole Oftebro. Foto: Anders Grønneberg/ Dagbladet Vis mer
REGISSØR: Runar Hodne. Foto: Anders Grønneberg/ Dagbladet
REGISSØR: Runar Hodne. Foto: Anders Grønneberg/ Dagbladet Vis mer