Kjærlighetens hverdagskost

«What If» lar sine spedbygde turtelduer stå i helt normale dilemmaer. Det føles unormalt.

FILM: Daniel Radcliffe bekjente nylig at han ikke syntes han selv spilte godt i hovedrollen i «Harry Potter»-filmene. Den vurderingen var han ikke alene om. Likevel er det vanskelig å si om Radcliffe har blitt bedre når han nå går inn i en uvant sjanger, en romantisk komedie.

Han virker stiv og anspent. Men den avhoppede medisinstudenten Wallace (Radcliffe) er jo nettopp dét.

Vennefella
Han møter den panneluggede og bebrillede Chantry (Zoe Kazan) på fest. Hun er både søt og frekk og kjapp i replikken, og hun har naturligvis kjæreste fra før. Wallace seiler inn i vennefella. Spørsmålet «What If» stiller, er om han skal resignere og akseptere vennerollen, eller satse alt på å vinne Chantry - selv om det innebærer sjansen for hard avvisning.

I en sjanger full av pinefullt oppstilte hinderløyper for han og henne, er det godt å se mennesker som bryter med normale, troverdige vurderinger i spørsmålet om de skal bli eller gå, presentere seg selv som en potensiell kjæreste eller la være.

Chantrys advokatkjæreste (Rafe Spall) er ingen kjiping som får publikum til å bare vente på at hun skal forlate ham; tapet av Chantry og vennskapet med henne vil være vanskelig for Wallace.

Spørsmålet som stilles underveis, direkte og indirekte, er om hvilke muligheter man skal kaste seg over og gripe for enhver pris, selv om det er risikabelt og hensynsløst, og hvilke man skal jenke seg etter.

Oppstyltet
Men det er andre sider ved «What If» som virker oppstyltede. Den nitidig konstruerte dialogen mellom Wallace og Chantry, en litt pussig, men ofte veldreid blanding av ironi, nusseligheter og tissevitser, høres iblant ut som om den er hevet over den fine hverdagsligheten.

På samme måte går Chantry konstant i gjennomkomponerte, erkejentete ensembler som ser ut som om de hører hjemme på en Modcloth-modell. «What If» prøver iblant for hardt å være søt. Men mest sympatisk er den når den fremstiller de spedbygde turtelduene sine som vanlige, voksne mennesker, som må ta vanlige, voksne valg.