Kjærlighetens hypokonder

Få forfattere har de siste årene lyktes bedre i å kle av et Hollywood-ektepar enn østerrikeren Arthur Schnitzler. Det er imponerende, særlig tatt i betraktning av at mannen døde i 1931.

  • Først kledde Nicole Kidman seg naken på scenen i Hares modernisering av Schnitzlers «Reigen». Nå viser Kidman og Cruise alt i «Eyes Wide Shut». Filmen i Stanley Kubricks regi har norsk premiere i dag.

Alt er i Schnitzlers ånd - han trivdes med trekanter. Mange av historiene og skuespillene i hans 4000-siders produksjon kretser rundt temaet.

  • Schnitzler var, som Anton Tsjekhov, lege og forfatter. Hans far var selv berømt lege, sønnen Arthur avsluttet sin praksis da faren døde.

Det er trygt å si at Schnitzler var besatt av erotikken. Han forteller om klasseskillets og dekadansens Wien, og hans dagbøker viser at han «brukte livet til å øve seg i kunsten», som Peter Gay har skrevet om ham.

  • «Drømmenovelle», som Kubricks siste film er bygd på, og som nettopp er oversatt til norsk, kan gi inntrykk av at Schnitzler forholdt seg til Freud omtrent slik AKP-forfattere forholdt seg til marxismen da forelskelsen flammet heftigst. Forholdet var heller omvendt: I en hilsen på femtiårsdagen hyllet Freud Schnitzler for hans innsikt i menneskesinnet - en hemmelig kunnskap Freud bare hadde sikret seg gjennom langvarig forskning. Selv innrømmet Freud ærlig at han misunte Schnitzler. Om det var innsikten, skriveevnen eller privatlivet han da snakket om, gikk ikke klart fram.
  • Schnitzlers liv besto av en endeløs rekke forhold. Hans pasienterobringer ville neppe overlevd et etisk råd. Hans kjennskap til både Wiens og menneskets nattsider var unik, stilen han formidlet den i en egen, en slags sensitiv, overspent dekadanse. I sine dagbøker noterte han i mange år ned sine orgasmer: 35 med Marie, hele 563 med Jeanette. Han dyrket sine nevroser med hengivenhet. Selv benektet han enhver sammenheng mellom liv og tekst.
  • Det er noe nesten befriende lummert over Schnitzlers plysjerotiske fantasier. De inspirerer til nye versjoner. Stanley Kubricks film er så absolutt Kubricks film, ikke en dramatisering av Schnitzler. David Hares «Det blå rommet»-variant av «Reigen» var like mye Hare som Schnitzler. Det må være noe i hans tekster som får andre kunstnere til både å åpne seg for dem og ønske å trenge inn i dem, erobre dem. Det ville nok moret Schnitzler.