Kjærlighetens mange ofre

Underfundig tung-letthet om lidelse.

BOK: Pirjo Hassinen er en litterært uforutsigbar, humoristisk og kraftfull finsk røst. I den anbefalelsesverdige Nordisk råd-nominerte «Jordbær i november» snur hun opp ned på et kjærlighetsforhold. Der lar hun en grå mus av en kvinne hjelpe sin vakre men dumme ektemann fram i teaterverdenen. «Julehustru» er en ikke-kriminell krim om et skakt mor-datter-forhold. Også nyoversatte «Kongeparken» kretser rundt kjærligheten - eller smerten ved å elske - da på en like overraskende måte som i hennes forrige romaner.

Sjalusi

Vi følger flere fortellinger i denne boka, som alle er løselig knyttet til Kongeparken i en finsk storby: Den rike 40-årige Ari ligger på pleiehjem, lam fra livet og ned. Han tæres opp av sjalusi til sin unge, pastellkledde hustru, og setter opp et videokamera mot Kongeparken for å spionere på henne. Aris sengeliv er utrolig godt beskrevet. Hans konstante raseri som ingen tar helt alvorlig, pleiere som snakker over hodet på ham. Men Hassinen er som sagt aldri entydig.

Kroppslig fri

Ari oppdager etter hvert at han aldri har hatt det bedre. Han er helt fri fra kroppen. Ja, friere enn en yogi som har brukt livet til kroppslig frigjøring, men som likevel alltid vil merke spikeren som gnager i ryggen når han ligger på spikermatta. Sentralt i boka er kjærligheten til barn: En farlig kjærlighet, fordi barnet alltid er på vei bort: «Å elske et barn ga verken sjelefred, tillit eller ro. Det var smertefylt hastverk og bunnløs lengsel. Gnagende selv i de beste øyeblikkene.» Dette er sett gjennom to parallelle historier om to lærerinner som elsker andres barn: En fysisk, men ikke seksuell, smertefull kjærlighet. Den ene fortellingen er fra nåtida, den andre sett gjennom en delvis fiktiv rekonstruering av skjebnen til elskerinnen til grunnleggeren av Kongeparken.

Horeglimt

Vi møter også dem som ikke kan elske. Rektoren som bare ønsker seg bort fra familiehyggen fordi har valgt «feil». Aris dorske pleieassistent med «horeglimt» i øyenene, som ikke elsker sin kjødelige datter. Felles for alle Hassinens personer er at de lider: «Å lide lærte man av forrige generasjon, som en hvilken som helst annen ferdighet, å skrive og å lese og å produsere varer.» Hassinen er en forfatter som er litt vanskelig å gripe tematisk. Heller enn en fasit gir hun glimt av menneskelivet. Med en befriende tung-lett humor og et frodig og sterkt billedspråk: «Jeg lyttet til teksten, den var som en tråd fra et altfor stort nøste.» Tor Tveite har formidlet dette rike billedspråket, i en svært anstendig oversetterjobb. Pirjo Hassinen to første bøker ble oversatt av Nøste Kendzior. En mangfoldig kritiker, oversetter og skribent som dessverre nylig gikk bort.