Kjærlighetens pris

Wera Sæthers nye bok kan leses som en salme om ettertida, etter-kjærligheten. Eller som et kammerspill for en kvinne, en mann og en faksmaskin.

Det begynner med mannens avskjedsbrev til kvinnen, åpent og nådeløst avlevert per faks. Hun befinner seg i Guatemala City, han sannsynligvis et eller annet sted i USA, hos kona han likevel har bestemt seg for å leve videre med etter et ti års forhold til den andre kvinnen. For å slippe å omkomme av bitterhet starter da kvinnen på et langt brev til mannen. Et anklageskrift, men også et arbeid for selvinnsikt, et overlevelsesskrift frambrakt av et inderlig ønske om å forstå, forsone seg med noe som er umulig å forstå, dette at man kan velges bort.

Kjærlighetsdrapet

På mange måter er det en vanlig trekanthistorie - historien om et vanskelig valg og sorgen som følger. Men Wera Sæther går langt i å skildre innsiden av sorgen. Og hun gjør det på en slik måte at problemstillingene, så personlige og subjektive de enn er, angår alle. Ikke minst de som har vært i en liknende situasjon - uansett hvilken side av trekanten man utgjør.

Her settes den gamle kjærligheten opp mot den nye, ansvarets kjærlighet opp mot den navnløse. Og her kommer det kinkige spørsmålet til den som er utro: Handler det om å ta fra en og gi til en annen, hente inn i et mangelfullt forhold det som mangler?

Revolusjon

Hun som forfatter brevet har ingen problemer med å bruke de samme termene når hun skriver om kjærlighet som når hun skriver om krig. Eksil, strategi, utryddelse, amputasjon er noen av ordene hun bruker. Og mens han har gjort sitt valg etter ikkevoldsprinsippet, det vil si at han har valgt slik han tror han rammer færrest mulig, mener hun at det å velge bort kjærligheten er det mest voldelige valget.

Det er ikke uvanlig i litteraturen og filosofien å omtale kjærligheten som en revolusjon. Men kvinnen i denne boka har et poeng når hun påpeker at man kan oppleve en slik revolusjon uten at noe forandres, og at denne ikke-forandringen kanskje er det skumleste av alt. For da snus det livgivende og positive til noe som dreper. Og denne kvinnen nøler ikke med å hevde at det å si nei til kjærligheten, å nekte noen kjærlighet, er ensbetydende med drap.

Ansikter

Det er fristende å trekke paralleller til en annen, helt annerledes roman. Fjorårets svenske skandaleroman, Carina Rydbergs «Den högsta kasten», vakte oppsikt fordi den handler om navngitte personer i Stockholms kaféliv, og fordi hun åpent skriver for å ramme en mann som ikke ville ha henne. Men bak dette uttalte hevnmotivet lykkes det Rydberg å skrive sin historie inn i et system, en større sammenheng. Også Sæther hever sitt skrift opp fra kverningen rundt en personlig livstragedie. Under det smertens trykk brevet er skrevet med, kan hun snakke om kjærlighet, tap og smerte med en inderlighet som ikke blir privat eller patetisk. Både Rydberg og Sæther er selvransakende, nærmest selvutleverende, i sine bøker. Nettopp det gjør disse romanene viktige, det hensynsløse motet de utviser kan bryte nytt erkjennelsesland.

Wera Sæther har tidligere, både i romaner og fotobøker, forsket i menneskers ansikter. I ansiktet finner hun, enten hun følger sin mor på dødsleiet eller krigsrammede mennesker på andre kontinenter, det reneste uttrykket for menneskelighet. Denne siste boka spør og spør inn i den elskedes ansikt. Den bærer fram en bønn om medmenneskelighet også i kjærlighetens anliggender.