Kjærlighetens råskap

Filmen berører viktige tema, men blir kjapt opplagt.

FILM: Man skal tukte den man elsker, heter det så fint i diverse religiøse medier. Hannes, en av figurene i Åke Sandgrens nye film, elsker med andre ord sin Lena til gagns. Faktisk så dypt og hardt at han meget fortjent er havnet bak murene for det.

Lys i tunnelen

«Den man elsker» er en film om kvinnemishandling og en film om å leve med en som er blitt utsatt for langvarig overgrep. Vi møter Lena (Sofia Ledarp) og den nye mannen hennes Alf (Rolf Lassgård) noen dager før Hannes (Jonas Karlsson) slipper ut fra fengsel. Lena har startet et nytt liv, med en ny, kjærlig mann, og har endelig begynt å se lyst på tilværelsen. Likevel får hun ikke Hannes ut av tankene. Og når hun oppsøker ham, og han forteller at han er blitt et bedre menneske, tror hun på ham.

Kuet og lydig

Det er lite som overrasker i «Den man elsker», og det endelige utfallet gis allerede i åpningsscenen, der Alf besøker Lenas gravplass. Et merkelig valg av regissør Sandgren. I tillegg benyttes en retrospektiv fortellerstemme filmen igjennom. Noe som både føles unødvendig og enerverende. Show dont tell, er en god regel. Ståket fra Vivaldi kunne jeg også vært foruten. I hvert fall benyttet på denne måten, der musikkbruken minner om en repetisjonsøvelse i dysterhet.

Det som derimot er interessant, og som gjør «Den man elsker» verdt å se, er beskrivelsen av et offers søken mot sin gjerningsmann. Kvinnemishandling er en av hovedårsakene til skader og død blant kvinner verden over. Samtidig er det en form for overgrep offeret ofte dysser ned og unnskylder.

I «Den man elsker» får vi aldri se at Hannes slår Lena. I stedet kommer mishandlingen til syne gjennom Lenas redsel. Hun er kuet og søker lydig hånda som slår, for som hun sier, «egentlig er det han det er synd på».

Skuespillet er tidvis meget godt, og Lenas blindhet er mildt sagt irriterende. Samtidig er det deler av dialogen som føles unødvendig, og karakterene føles til tider endimensjonale.

Sandgren skriver i det hele tatt med litt for TYDELIG skrift. Noe som i lengden blir en smule enkelt og kjedelig.