Kjærlighetens slave

«Jeg er din» er en mørk og innsiktsfull historie om forelskelse og avmakt.

FILM: «Jeg er din» er en fin tittel. Først virker den romantisk. Men den rommer også det maktesløse ved forelskelsen, følelsen av å være prisgitt noen andre. Her pryder den en film som er inntrengende og usentimental.

Mina (Amrita Acharia) er skilt alenemor og lever under det tunge, bebreidende blikket til sin norskpakistanske familie. Hun er utsultet på sex og kjærlighet, men de åndsfraværende mennene hun møter gir henne bare smuler av seg selv. Håpet ankommer i svensk og skjeggete form: Manusforfatteren Jesper (Ola Rapace) blir betatt av Mina og inviterer henne og sønnen til Sverige.

Stadig avvist
Regissør og manusforfatter Iram Haq spillefilmdebuterer med «Jeg er din». Haqs force er at hun er observant og emosjonelt ufravendt, og går direkte inn i dirrende, såre scener. Med raske klipp setter hun samme montasjer over et forhold eller en situasjon som får frem både gledene og frustrasjonene. Mina ønsker intenst at forholdet til Jesper skal fungere, hun går nærmest i spagat for å være både romantisk drømmedame og god mor og glatte over alle tilløp til friksjon, men blir bare anspent og ulykkelig.

Forsøkene på å slå gjennom som skuespiller blir en parallell: Mina tar på seg et optimistisk smil og går på audition etter audition, lyver på seg oppdrag og fremtidsutsikter, men blir avvist igjen og igjen. Smilet blir stadig mer påklistret og sammenbruddet henger som en mørk sky i horisonten.

Realistisk
Amrita og Rapace får frem både de tiltrekkende og de patetiske sidene ved de to pjuskete turtelduene. Haq filmer dem i rotete rom og under lite flatterende belysning, som får frem urenheter i huden og fett hår: Alt ved livene deres som er imperfekt.

Og så ville nok «Jeg er din» tålt et ekstra lag eller en siste volte: Mot slutten blir den vel gjentagende i fremvisningen av Mina som dels gråtkvalt og alene, dels oppsøkende og trengende. Det ville vært fint om det hadde skjedd litt mer, for publikum og ikke minst for Mina - selv om det ikke er sikkert det ville vært realistisk. Og sant føles det til siste stund.