Kjærlighetens triumf

Olivier Messiaen ble brettet ut i stort format i Grieghallen, med store prestasjoner på solistplass.

BERGEN (Dagbladet): Men det blir liksom aldri orkestret som stjeler showet når Messiaen står på plakaten. Til det er musikken for overveldende.

Myriader av figurer og kaskader av klanger skyller over oss, om vi da ikke dras inn i den nesten hypnotiske skjønnheten i de langsomme satsene, og glemmer tid og sted. Og på toppen av klangmassene troner solistene.

Visjonært

I første omgang et hektisk og allestedsnærværende klaver, som Håkon Austbø for anledningen turnerte suverent, som den Messiaen-eksperten han har utviklet seg til å bli. Og i neste omgang en ondes martenot fra elektrofoniens urtid, også den håndtert av en mester i faget, Tristan Murail. Instrumentet låter som en hysterisk sopran, eller med overjordisk skjønnhet, og gir melodilinjene en særskilt aura.

Gjennom dette voldsomme apparatet er det kjærlighetens dype bølgeslag bygger seg opp, langsomt som spredte motiver i havet av klang, før det samler helheten med et enormt sug og kulminerer med en kraft som knapt kjenner sin make i nyere orkesterlitteratur.

Messiaen nekter seg ingenting i realiseringen av sin visjon om en kjærlighet som sprenger alle grenser, og som favner det banale og det komplekse uten tanke for at de ikke skulle høre sammen.

Orkesterpleie

Samlet troppene gjorde orkestrets ennå ferske sjefdirigent også, og viste hvor mye hun har å tilføre orkestret av sårt tiltrengt orkesterpleie. Alt var på plass i det tilsynelatende kaotiske orkesterpartituret, på en måte som formidlet musikernes trygghet i situasjonen. I så måte har hun allerede gått de nødvendige første skrittene som kunstnerisk leder.

Men det siste store løftet, som kan få klangen til å dirre nesten vektløst i rommet før den oppløser seg i et hav av lys, se det uteble denne gang.