Kjærlighetsepos

BOK: «I året –, da A-K var guvernør i R- provinsen, hadde Tibo Krovic den gode, vært borgermester i byen Dot i nesten tyve år.» Slik åpner den gammelmodige fortellingen om den umulige kjærligheten mellom Tibo og hans vakre sekretær Agathe Stopak. Et høystemt kjærlighetsepos som er en hommage til de store russiske fortellingene. Og til den gang det gikk an å skrive om uselvisk ridderlig kjærlighet og gode og rettferdige mennesker.

Lubne folder

Tibo den gode er dødelig forelsket i sin frodige sekretær, som lever i et ulykkelig ekteskap med en fordrukken mann. Agathe har «skinnende hvit hud uten plett og lyte». Hun er myk og vakker og velduftende. Tibo blir svimmel bare av parfymeduften hennes: «Små skyer av duft sprayet på de myke lubne foldene bak fru Stopaks knær. Små duggdråper på de blå årene i håndleddene hennes og i den melkehvite kløften mellom brystene.» Og Gud, mumler Tibo, «om du kunne skapt meg til små parfymedråper og latt meg dø der.»

Langsomt langsomt

Den britiske journalisten Andrew Nicoll har en helt spesiell vri i sin debutroman. Der den moderne kjærlighetsroman haster av gårde fra seng til seng, er Nicolls bok nærmest blottet for den slags. Han går uhyggelig langsomt til verks, slik de gjorde i gammeldagse kjærlighetsromaner. Først etter 150 sider forstår Agathe at Tibo elsker henne. Etter nye hundre sider sitter Tibo fremdeles og bedyrer sin kjærlighet til henne, mens han overøser henne med gaver. Lenger våger han seg ikke i sin ridderlighet. Det driver ulykkelige Agathe til vanvidd, hun snubler over en slesk kunstmaler og forviklingene er i gang.

Kvinne med vorter

«Den gode borgermester» beveger seg hele tiden på grensen av komikken. Den er likevel ikke ironisk. Alt er bare skrudd et hakk til. Fortelleren er 1200 år gamle St. Walpurnia. Hun er Dots skytshelgen «født med et overdådig skjegg, dernest med en sann katastrofe av vorter over hele kroppen.» Walpurnia ble kanonisert etter at hun tusen år tidligere stilte seg til disposisjon for de brutale hunerne, for å spare landsbyens kvinner.

Det er noe eventyraktig over denne boka. Nicoll byr sjenerøst på den ene underlige skikkelsen etter den andre – og de mest utrolige fortellinger. Helt sentral er bitte lille Madame Cæsare. Hun tilhører et slags sigøynerfolk, og etter sin død hjelper hun kjærligheten fram fra det hinsidige. Det høres muligens helt håpløst. Men det er det altså ikke. «Den gode borgermester» er en nydelig fortelling. Dramatisk og skjebnesvanger, slik kjærligheten ofte er.