Kjærs høstsonate

Landskapet går fortsatt som en linje gjennom Kjærs maleri.

Kjær lengter etter døden

Umiddelbart er det bare tittelen, «Landskap 2001», som forbinder Anders Kjærs nye Oslo-utstilling i Galleri Brandstrup med hans tidligere mønstringer. Et første blikk opp trappa møter et stort, enstonig brunt lerret, som synes fjernt fra de naturnære motivene og ekspressive penselstrøkene i 90-tallets maleri.

Det er atter en gang et drastisk omslag i Kjærs kunst, men ved nærmere betraktning av bildene blir forbindelsen bakover tydeligere. Like lite som hans to- og tredimensjonale stripemalerier fra omkring 1970 underla seg regelverket fra modernismeguruen Clement Greenbergs finmaskete formalisme, kan dagens arbeider innordnes i den asketiske monokromens tradisjon. Landskapspoesien trengte også inn i det strenge stripemønsteret fra oppbruddenes tid, selv om den da formidlet utopiske forestillinger om ren harmoni.

I dag er den eksistensielle horisonten en annen enn for 30 år siden, og de forskjelligfargete billedflatene legger seg som kondenserte høstklanger i det mollstemte leiet.

Titler som «Novemberjord» og «Vidda, oktober» peker utover årstidas kronologi, og gråtonene som invaderes av tiltakende tele eller det bleknende brune med karakter av visnende vekster blir metaforer for et liv som uunngåelig nærmer seg utslokning. Samtidig er fargene bearbeidet gjennom en metodisk prosess, hvor malinglagenes breie horisontale og vertikale strukturer både skrapes hardhendt ned og tynes for energi - mens de i neste omgang laseres nennsomt og foredles i et vekselspill som minner om malerisk arkeologi.

Kjær er heller ikke på fargenes område noen puritaner, og han vet også å gjøre utstillingsmessige skift som eliminerer monotoni og gir den preg av en visuell høstsonate.

Til denne årstida ligger også den tindrende klare atmosfæren, som speiler seg i og åpner for den brå dybden i et fjellvann - slik dette er omdiktet i sugende og suggestive blåtoner på maleriet «Innsjø». Selv i den lysmatte seinhøsten fins fascinerende aftenskjær, som her framkalles gjennom strimene som også gir romlig resonans i «Novemberskog». Selv om Kjær på invitasjonen siterer en sufimesters ord om å gjøre seg rede for riket hvor alt er opphørt, så har han neppe satt sluttstrek som kunstner med denne utstillingen.