Kjærstads kombinasjoner

Hvorfor er «Forføreren» den niende beste norske samtidsboka?

Jan Kjærstads prisbelønte trilogi om Jonas Wergeland er et av hovedverkene i norsk etterkrigslitteratur. Første bind av trilogien, Forføreren , kom ut i 1993 og ble hyllet av både kritikere og lesere. 

Første gang jeg hørte om Jan Kjærstads roman Forføreren , sto jeg midt på gulvet på rommet til en venninne jeg skulle besøke. Jeg var 16 år og hadde tatt toget gjennom et par timer med norsk skog og dyrket mark og som eneste passasjer gått av på en ubemannet stasjon.

«Den handler om en mann med en magisk penis», forklarte min venninne meg. Jeg grep boka hun strakte fram. Den var tjukk og hadde et rødmønstret omslag.

Bakpå sto det noen ord og setninger, men de ga få hint om hva innholdet hadde å by på. Omslaget var mer lokkende. Det viste et orientalsk teppe med mange små figurer og mønster som var bundet sammen til en større helhet. «Men den handler egentlig ikke om det», sa hun som svar på spørsmålet jeg ikke hadde rukket å stille. «Den handler om så mye. Litt vanskelig å forklare. Men kanskje mest om en mann.»

DET ER VANSKELIG Å GI en kort og presis beskrivelse av Jan Kjærstads Forføreren. For den handler om og er så mye på en gang. Den er en roman om norsk etterkrigshistorie, om oppbygging, nasjonal ånd og kollektiv utvikling. Og om nordmenn. De berømte som alle har hørt om, og de som ingen vet hvem er, men som alle kjenner en som likner på.

Forføreren er en krimbok der mordgåten binder leseren til side etter side og time etter time med opplysninger om alt mulig som kan synes fjernt og lite relevant for selve historien. Romanen er en kjærlighetshistorie.

Om å krasje på sykkel og slå seg og samtidig bli truffet av noe annet enn bare et sykkelstyre. Noe som gjør at man plutselig oppdager et par øyne og et smil og får lyst til å kunne og vite ting man tidligere ikke har brydd seg om. Den er en historie om forelskelse og gode følelser som glir over i blindhet, misforståelser, tabber og avstand. For så kanskje å gjenoppstå eller bli gjenoppdaget måneder og år seinere på et tilfeldig sted man passerer samtidig med nettopp de øynene og det smilet. Uten at man kan vite om blindheten har avtatt. Ikke minst er Forføreren en erotisk bok om møter mellom individer som hungrer etter hverandre, men også etter så mye mer. De suges mot viten og verden like mye som mot den konkrete situasjon og person de står overfor.

MEN FØRST OG FREMST og over alt annet er Forføreren et menneskeportrett, akkurat som min venninne forsøkte å forklare meg den gangen på jenterommet. Et portrett av en mann med «sølvtråd i ryggen, baller av gull [...] og en hjerne finslipt som en stor diamant». Mannen heter Jonas Wergeland, bor på Grorud i Oslo og er i voksen alder en av Norges store TV-kjendiser gjennom det populære programmet Å tenke stort som tar for seg berømte nordmenn.

FORFØRT: -  Jeg visste at det var et av hovedverkene i norsk samtidslitteratur, skriver Karolina Netland om sitt møte med Jan Kjærstads «Forføreren». Foto: AGNETE BRUN
FORFØRT: - Jeg visste at det var et av hovedverkene i norsk samtidslitteratur, skriver Karolina Netland om sitt møte med Jan Kjærstads «Forføreren». Foto: AGNETE BRUN Vis mer

Historien starter med at Jonas kommer hjem fra verdensutstillingen i Sevilla og finner sin kone Margrete død på stuegulvet. Mens han sjokkert går rundt i huset og tenker på hvem som kan ha skutt henne, for det er skutt hun er, og til slutt melder fra til politiet, får vi høre historier fra livet hans.

Det er historier om lissepasninger på fotballbanen, hans første, prøvende kyss i svette gymgarderober og besøk til farfaren som bor på Hvaler og lærer Jonas alt man bør vite om hav og mennesker. Vi får del i studievalg og vennskap, diskusjoner og reiser. Og ikke minst i karrieren i NRK og forholdet til Margrete.

JONAS\' LIV OG PERSON er fortalt fram gjennom en rekke fortellinger i det som virker som en tilfeldig rekkefølge. Men rekkefølgen er selvsagt nøye uttenkt. Kjærstad snakker selv om en kombinasjonsestetikk som går ut på at velkjente deler blir satt sammen annerledes enn det de er gjort tidligere, og slik er med på å skape noe nytt. I Forføreren er det de mange fortellingene i romanen som kombineres og knyttes sammen på nye måter enn den mer tradisjonelle kronologiske framstillingen. Gjennom hele forfatterskapet har Kjærstad vært opptatt av hvordan formen og oppbygningen til en roman er viktig for menneskeskildringen. Ifølge Kjærstad har nemlig den tradisjonelle psykologiske romanen på mange måter utspilt sin rolle i dag, og romansjangeren trenger en fornyelse. For å kunne gi et fullstendig og riktig bilde av det moderne mennesket må forfatterne, istedenfor å forsøke å trenge stadig dypere inn i menneskesinnet, fornye rammen og komposisjonen. Mener Kjærstad. Og det er det han forsøker å gjøre og vise gjennom det meste av forfatterskapet.

Også personene i de tre romanene om Jonas Wergeland preges av en slags kombinasjonsestetikk. De forsøker stadig å se sammenhenger mellom det som egentlig ikke hører sammen, og på den måten oppdage noe nytt om seg selv og verden. Et eksempel på det er da bokhylla til Jonas\' nabo raser sammen og Jonas får ansvaret for å sette på plass alle bøkene igjen. Raskt oppdager han at ved å kombinere dem på tvers av det som sannsynligvis er innholdet, skaper han en ny og interessant opplevelse av dem.

SELV OM DET ER MENNESKENE som er i fokus i Forføreren , så kan nok flere av dem synes litt statiske og endimensjonale. Alle er så unike og har så spesielle egenskaper og interesser. Hverdagsmenneskene og de grå musene som er usikre, kjeder seg og ikke vet hva de skal finne på eller si, er lite synlige blant denne gjengen av kunnskapsrike og kreative sjeler. Dette inntrykket blir korrigert gjennom de to neste bøkene om Jonas Wergeland. I romanen Erobreren fra 1996 får vi nettopp kjennskap til flere av de dårlige sidene til både vidundermannen Jonas og de andre karakterene. Og i siste bind av trilogien, Oppdageren fra 1999, som Kjærstad fikk Nordisk Råds litteraturpris for, framstår Jonas Wergeland som hel og, ja, hva annet kan man kalle det enn menneskelig?

VI LESTE MYE DEN HØSTHELGA i 1993, min venninne og jeg. Da jeg et par dager seinere ventet på toget ved den lille, gulmalte stasjonsbygningen, tenkte jeg at jeg kunne lese Forføreren etter den boka jeg var midt inne i da. Men det gjorde jeg ikke. Nå husker jeg ikke lenger når jeg faktisk leste den. Men jeg husker at jeg jevnlig hørte om eller snakket med noen som hadde lest den. Og det var kanskje det som fikk meg til å vente. Alle var så fascinert og oppglødd og snakket med ivrige stemmer om hovedperson og handling. Og på en eller annen måte visste jeg at jeg kom til å like boka jeg også.

Jeg visste at det var et av hovedverkene i norsk samtidslitteratur jeg hadde foran meg. Og derfor ville jeg utsette lesinga så lenge som mulig. Slik at jeg ville ha leseopplevelsen til gode.

Det har jeg ikke lenger. Men likevel blir jeg forført av Jonas Wergeland og hans univers hver gang jeg entrer det.

Karolina Netland jobber i firmaet Arkitekst, og har sittet i juryen.