Kjærtegn og kvelertak

Det er uhyggelig kort mellom kjærtegnet og kvelertaket fra aktørene i Lena Cronqvists kunst, slik vi ser dem utfolde seg mot de rutete billedflatene på hennes siste malerier i Kunstnerforbundet i Oslo.

Tvetydigheten tar seg mildere uttrykk i bronseskulpturene, men også de knudrete figurene kan agere med gester fra et betydningsmessig grenseland.

Gjennom hele 90-tallet har Cronqvist bearbeidet scener fra et smerteridd barndommens rike, som sin billedmessige klarhet til tross mest er å likne med de dunkle traumenes terreng. Det handler delvis om åpenbare overgrep fra voksen mot barn, som når den barbeinte, spinkle piken i «Flicka och pappa» står paralysert mellom farens kraftige bukselår. Og hvor det fargesterke rutemønsteret bak figurene låser seg som et ufrakommelig stengsel. Mens de øverste radene slår over i klagende røde korsformer mot skrikende gult.

Gitter og fliser

Den betydningsbærende bruken av den abstrakte modernismens gitterstruktur har flere varianter på Cronqvists visuelle repertoar. I «Flicka med pappadocka» - hvor ei badende jente driver leken med dokkemannen over mot symbolsk drukning - forvandler fargetemperaturen rutene til blåhvite baderomsfliser, som sender et kuldegufs inn over hevnens ritual. Piken i det store maleriet «Flicka med dockor» står derimot igjen i seirende - men samtidig skremt - positur, mens lekefigurene med faderlige og moderlige ansiktstrekk ligger som slagne motstandere på det ternete fargefeltet som dermed får karakter av spillbrett.

Mens Cronqvists forgjenger - Edvard Munch - malte puberteten som nattsvart angst over den ensomme forskremte tenåringens første blødning, lar hun sine like isolerte piker lokke av og leke med de pirrende impulsene fra en gryende seksualitet. I et bilde med ei jente i badebalje blir den pantersvarte katten - selv et kvinnelighetens driftssymbol - både kjærtegnet av lyst og kuet med makt. Maleriet «Flicka med pappa clown I» viser den badende piken med en liten sminket farsfigur balanserende over nakne knær, mens dokkehånda peker fallisk mot det hårløse kjønnet - lik et truende tegn på at krefter kan gli ut av kontroll.

Hoppende lett

Skulpturen av pikefiguren med hoppetau blir derimot et bilde på hvor lett livet innenfor barneleken kan mestres, der figuren står uanstrengt i tåspiss og nesten hever hele sin vekt i bronse fra marmorgulvet. Hennes angstfylte motpol - og et skulpturelt beslektet motstykke til Picassos skjeggete sauebærer - er «Flicka med fågel». Hun søker å verne - men står samtidig i fare for å kvele - den friheten og det utsatte livet som fuglen symboliserer. Slik får sårbarheten atter en gripende skikkelse fra Lena Cronqvist.