Kjapt og greit

Norsk barnefilm som kommer ti år for seint.

FILM: «Titanics ti liv» er regissør Grethe Bøes spillefilmdebut. Fra før har hun blant annet regissert enkeltepisoder for tv-såpene «Hotel Cæsar» og «Venner og fiender», noe som er merkbart rent stilistisk. Hun gjør ting enkelt og greit. Litt for greit.

Handlingen finner sted i en leilighet i Oslo, hjemme hos 13 år gamle Liv og hennes familie. Liv fyller år og får en reise med den nye danskebåten i gave. Kort tid etter dukker det opp en svart katt som plager livskiten av henne. Snart viser det seg at katta ikke er som andre katter, har gode intensjoner og at det står om liv eller død.

«Titanics ti liv» er en spenningsfilm for barn i alderen 7 til 11, og jeg tror filmen vil fungere bra for de yngste i målgruppa. Enkelte partier er spennende, og mørke kjellere og stirrende katteøyne er sikre vinnere. Finalen er også energisk nok. Men for eldre barn blir dette for enkelt. Og for voksne: for amatørmessig.

Dagens elleveåringer er godt vant. Filmer som «Narnia», «Harry Potter» og «Spiderman» har budsjetter i milliardklassen, effekter som gir bakoversveis og manus utarbeidet fra bøker tjukke som murstein. For å ikke glemme alle dataspillene de spiller. Det blir kanskje urettferdig å sammenlikne, men dagens elleveåringer tenker ikke på at de er bortskjemte, de er rett og slett vant med en skive delikat camembert, tilsatt en klype honning, og da nøyer de seg ikke med kneip. Iallfall ikke så lenge den ikke er rykende fersk med brunost på – som for eksempel «Pitbullterje».

Rent effektmessig er «Titanics ti liv» en prøvelse, og tankene går til hjemmeredigeringsprogrammer. Dobbelteksponeringer benyttes til den store gullmedaljen, der for eksempel et bilde av en katt legges oppå bildet av mørkt hav, for å skape en nifs stemning. Vel, effekten blir for tydelig, for gammeldags og filmen hadde vært bedre uten.

Selve historien er spennende, men den kommer ikke til sin rett og bringes ikke godt nok til overflaten. Kanskje hadde «Titanics ti liv» vunnet på å ha vart enda en halvtime. Da hadde det vært tid til å etablere karakterer, plott og spenning skikkelig. For det hjelper ikke at det er utført god casting. At Anne Ryg og Christian Skolmen forsøker å gi filmen nødvendig varme, at lillebror er full av sårt tiltrengt fanteri, og at de to hovedrolleinnehaverne gjør en fin innsats. Det går rett og slett for kjapt unna, ting gjøres for enkelt og plutselig er det hele over.