TAMT: «Rain» kaller seg en hyllest til The Beatles, men er uten lidenskap. Foto: «Rain»/The Hartman Group
TAMT: «Rain» kaller seg en hyllest til The Beatles, men er uten lidenskap. Foto: «Rain»/The Hartman GroupVis mer

Kjedelig karaoke

«Rain» er ingen Beatles-musikal, men en samling coverlåter.

SHOW: 30. januar 1969 spilte The Beatles live for aller siste gang.

«Rain» retter seg mot alle dem som ønsker de hadde rukket å få med seg en av konsertene.

Men forestillingen er lite egnet til å gjenopplive Beatlemania.

Legendariske låter «Rain»-utgaven av The Beatles har fem medlemmer, sminket og oppkledd for i størst mulig grad å ligne idolene.

Som Paul: Joey Curatolo (vokal, bass, gitar, piano). Som George: Joe Bithorn (vokal, gitar, gitar synthesizer). Som Ringo: Ralph Castelli (vokal, trommer, perkusjon). Som John: Steve Landes (vokal, gitar, piano, munnspill).

I bakgrunnen bidrar Mark Lewis (også han med 60-tallsparykk, men ellers visuelt lite prominent) som keyboardist og perkusjonist.

Samtlige er høyst erfarne Beatles-coverlåt-musikere. Samtlige har erfaring fra «Beatlemania», en turnerende teaterkonsert man kan regne som en forløper til «Rain».

Ja, Lewis var blant dem som for snart 40 år siden grunnla coverbandet Reign (senere omdøpt til Rain) og han har spilt Beatles-låter siden.

KARAOKE I KOSTYMER: Seks kostymeskift utgjør det nærmeste  «Rain» kommer en handling. Foto:  «Rain»/The Hartman Group
KARAOKE I KOSTYMER: Seks kostymeskift utgjør det nærmeste «Rain» kommer en handling. Foto: «Rain»/The Hartman Group Vis mer

De fem kjenner utvilsomt sitt låtmateriale, og selv om lydbildet (muligens strategisk?) dekker over vokal i de fleste av sangene, er det - selvfølgelig - snakk om et legendarisk låtmateriale.

Bedre på vinyl Filmklipp og foto på storskjermer tegner et tidsbilde. Men for den som tror at merkelapper som «tributeshow» og «Broadwaysuksess» betyr musikal eller i det minste teaterkonsert, vil «Rain» bli en skuffelse.

Seks kostymeskift utgjør det nærmeste vi kommer en handling.

Tanken er trolig at det uansett er låtene folk er kommet for, og fordelen er klar. Når man dropper handling, får man tid til å spille mer musikk. Rundt 30 sanger har fått plass i forestillingen.

Ulempen er like åpenbar. Den som forventer å få se en scenisk produksjon vil føle seg snytt.

Som sceneshow er «Rain» uengasjerende, og det spørs om ikke et stort antall betalende publikummere vil gå hjem og tenke at de heller burde ha brukt kvelden med platespilleren og originalene.