CD: Ingen har lengtet mer etter et Prince-comeback enn artisten selv. Med «Musicology» lykkes han nesten også.
På sin siste plate er Prince tydeligvis pinlig bevisst sin egen status som en fordums storhet.
«He don't play the hits no more/plus I thought he was gay» , synger han selvironisk.
Nå har han derimot tatt grep. Borte er den instrumentale jazzjammingen fra fjorårets «N.E.W.S.». På «Musicology» strekker Prince lydbildet fra syttitallssoulen, gjennom sine egne glansdager på åttitallet, og fram til nåtidas skittenmetalliske produksjonsuttrykk.
Den strålende tittellåta er da også en groovy hyllest til funkens grand old men . Prince høres ut som James Brown, namedropper Sly Stone, og peker samtidig nese til den yngre garden av Prince-kopister. Låten beviser at han ikke har fislet bort funken, men fortsatt har grooven i behold.
Det begynner bra, med andre ord. Dessverre dabber det litt av etter hvert. Der han på åttitallet var løsaktig sexy, er han som 45-åring mer opptatt av å holde musikken og tekstene innen ekteskapelige former. Så selv om det kan være underholdende med tekstlinjer som «Just Put Your Name on this pre-nup/And we can all hit the disco!» , blir det likevel litt kjedelig i lengden. Samtidig skjener også musikken ut i det pompøst kjedelige.
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
