Kjedelig Rush-time

BERGEN (Dagbladet): At kommunikasjon kan være vel så viktig som faglig dyktighet, er konserten med Otis Rush på Ole Blues et bevis på.

Den har de fleste ingredienser som skal til for å lykkes: stinn brakke, god stemning, god lyd, et tett band med flinke musikere, en ok sanger og framfor alt en god sologitarist. Bare én ting mangler, men det er til gjengjeld et vesentlig minus: kommunikasjon mellom scene og sal.

Tjue minutter tar det før Otis Rush selv tar plass på scenen sammen med bandet og tjue minutter til før han åpner kjeften - etter flere instrumentallåter som, med ett unntak, er egnet til å kjede alle som ikke har et romantisk forhold til tung gitarblues. Så går det meget bedre når Rush spiller det han kan best, smektende slow blues der han snakker med gitaren - riktignok istedenfor å kommunisere med publikum. Det er perioder under konserten der du kan innbille deg at du står og henger på en svett klubb i Chicago, men det er også perioder der et fryselager er et mer kurant sammenlikningsgrunnlag.

Ingen kan ta fra Otis Rush at han er en god gitarist, men han er også en forutsigbar en. Det kan fort bli like kjedelig som rushtida.