Kjedelig skandalekunstner

Klisjétungt og mislykket oppgjør med kunstverdenen.

BOK: Den internasjonale samtidskunstscenen, med sin glupske appetitt på eksentrisiteter og glamour, burde være en ideell ramme for en underholdningsroman. Men snakkesalige «Mesterverket», som bygger på en idé som slett ikke er dårlig, er verken smart eller velinformert nok i sine forsøk på å gjøre opp med kunstens kyniske spekulasjonsøkonomi. Romanens jeg-forteller, den skandaleglade britiske performancekunstneren Esther Glass, bestemmer seg for å la seg legge ut for salg på auksjon hos Sotheby\'s, under dekke av verket «Eierskap». Hun skal spille rollene til kvinneskikkelsene i syv av kunsthistoriens mest kjente mesterverk og dermed problematisere kvinnenes historier og relasjoner til sine menn.

Konvensjonell

Esther er en grenseløst selvopptatt «drama queen», og store deler av boka går med til opp- og nedturene i kjærlighetsforholdet til agenten hennes, Aidan. Starten er ikke så helt ille, men bokas moral viser seg snart å være grenseløst konvensjonell: Den dristige konseptkunstneren som har sjokkert verden med sitt rollespill innser at kunsten hennes har vært en flukt, og konfronteres til slutt med sitt «egentlige» jeg - en romantiker som vil ta kunstfri og slå seg ned i en koselig leilighet med kjæresten og den ukjente datteren hun forlot ved fødselen. Den idealistiske unge kvinnen som hadde latt seg korrumpere av den fæle kunstverdenen, ender til slutt opp som den inderlige, hjemmekjære godjenta hun egentlig er. På sitt verste lyder romanen som platthetene som fyller en hvilken som helst samlivsspalte: «Det kjentes godt å få snakke ut, det hadde tatt flere år».

Mangler humor

De mange forsøkene på å etterlikne høyttravende kunstlingo er dessuten ikke treffsikre nok, måten kunstverdenen beskrives på ikke troverdig nok. Kritikken av mediene som umettelige ulver er dypt, dypt uoriginal. Først og fremst er boka nærmest blottet for humor, noe som er nesten utrolig når man har valgt å skildre en verden som er så velegnet for parodi. At Diego Rivera er omdøpt til Diego Riviera, og at oversettelsen ikke sjelden halter (originalen har neppe glimret språklig, den heller), gjør ikke saken bedre. I «Mesterverket» ødelegges et lovende utgangspunkt av et resultat som på alle måter mangler finesse.