Kjeder og overrasker

Det er faktisk i dag, etter mye forhåndsturbulens, at episodefilmen «1996: Pust på meg!» har ordinær kinopremiere. Jeg kan melde om en film som både kjeder, overrasker og tidvis imponerer.

Såre ujevnt, altså. Dertil et eksperiment, en arbeidsform lite eller aldri prøvd i hjemlig film. Sjefprodusent Tom Remlovs mye omtalte omnibusprosjekt handler om den mangeartede musikken som oppstår i hjertene (og andre organer) når menneskene møtes - foruten at det er et møte mellom fem framtredende skribenter, noen av dem nye som filmforfattere, og fem regissører.

Fysisk ramme for disse fem episodene er en og samme store leilighet i en bygård. Dens eldste innvåner er en enkemann og bestefar på ensom og gledesløs feriefylla i Syden. Marius Holst regisserer dansken Frits Helmuth etter landsmannen Klaus Rifbjergs manus. Bestefaren søker i alle episodene etter å få telefonkontakt med noen i leiligheten. Denne episoden, «Eksil», er ment å være sammenbindende: Som sådan fungerer den dårlig, derimot står den godt på egne bein.

Oddvar Einarsson regisserer Jan Grønli og Gjertrud L. Jynge etter Terje Holtet Larsens manus i «Pyjamasmannen», med en lett «absurd», haroldpintersk dialog, konkret og uviss på én gang. Jan Grønli viser igjen evnen til å projisere vage trusler i sin figur.

Truende eller suggestivt nok blir det ikke i «Tora» (regi: Eva Dahr, manus: Gunnar Staalesen) om de to småjentenes lek med pappas våpen og pappas kondomer. En av de to episodene som mest får tingene til å leke og leve, er Eva Isaksens «Hører du månen?» (manus: Marit Tusvik) med Kristin Magnus og Kehinde Karlsen - om jenta som tar med seg en neger fra Mo i Rana hjem. Her er humor og erotisk «feeling» i morsom blanding.

Slik også i Mona Hoels «Svev» etter Arne Berggrens manus, men her er også farlighet og brådyp i fortellingen om en trekant, komponisten (Bjørn Sundquist), harpistinnen (Stina Ekblad) og dirigenten (Krister Henrikson) samt orkesteret på nachspiel. Her utfolder regissør Hoel en «riktig» ekstravaganse i uttrykket som susjettet avgjort krever.

En mangslungen kinokveld venter altså den som oppsøker «1996: Pust på meg!». Og om jeg får fremme et filmpolitisk hjertesukk: Det ville bli stusslige tilstander om det ikke også var plass til prosjekter som dette.