Kjedsommelig

Norsk urpremiere for spesielt innviede.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

BERGEN (Dagbladet): Ingun Bjørnsgaards nye verk for Carte Blanche, og samtidig det siste i Karen Foss' sjefstid på Danseteatret i Bergen, har som alle andre nye norske danseverk engelsk tittel. Bjørnsgaard har av samme uvisse grunn dessuten en undertittel: «a song of ecstasy in a sad landscape». Og et tristere scenelandskap enn Thomas Bjørks til denne festspill-urpremieren kan ingen orke å lete opp: Grå skråvegg, tom glassrute, brun foldedør. Det er ikke bare trist, men drepende kjedelig, også for danserne.

I hjørnet står takk og pris et flygel med en levende, uttrykksfull pianist bak. Håkon Austbø spiller Rolf Wallins dansende musikk. Den tas sjelden i bruk. Dette er innadvendt dans som har nok med seg selv, og forholder seg årsaks- og virkningsløst til innfall og utfall.

Av og til har danserne kostymert i privatklær fått minimalistiske muligheter til skjøre streif av pikeaktig ynde eller et fort skjevt blikk. Ja, det hender de river av seg et snev av temperament, selvfølgelig uten at det får noen følger. Bjørnsgaards sceniske konfrontasjoner går i oppløsning før de får noen konsekvenser. Teater er farlig for den rene dansen. Innimellom sitter eller står dansere langs veggene og ser tomme ut. Det er et sterkt søvndyssende scenisk virkemiddel.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer