Kjedsommelig

Norsk urpremiere for spesielt innviede.

BERGEN (Dagbladet): Ingun Bjørnsgaards nye verk for Carte Blanche, og samtidig det siste i Karen Foss' sjefstid på Danseteatret i Bergen, har som alle andre nye norske danseverk engelsk tittel. Bjørnsgaard har av samme uvisse grunn dessuten en undertittel: «a song of ecstasy in a sad landscape». Og et tristere scenelandskap enn Thomas Bjørks til denne festspill-urpremieren kan ingen orke å lete opp: Grå skråvegg, tom glassrute, brun foldedør. Det er ikke bare trist, men drepende kjedelig, også for danserne.

I hjørnet står takk og pris et flygel med en levende, uttrykksfull pianist bak. Håkon Austbø spiller Rolf Wallins dansende musikk. Den tas sjelden i bruk. Dette er innadvendt dans som har nok med seg selv, og forholder seg årsaks- og virkningsløst til innfall og utfall.

Av og til har danserne kostymert i privatklær fått minimalistiske muligheter til skjøre streif av pikeaktig ynde eller et fort skjevt blikk. Ja, det hender de river av seg et snev av temperament, selvfølgelig uten at det får noen følger. Bjørnsgaards sceniske konfrontasjoner går i oppløsning før de får noen konsekvenser. Teater er farlig for den rene dansen. Innimellom sitter eller står dansere langs veggene og ser tomme ut. Det er et sterkt søvndyssende scenisk virkemiddel.

Kjedsomhet skal ikke kimses av i postmodernistisk ironi. Den utestenger riktignok publikum - de innviede unntatt, men er altså svært betydningsfull.

Dyktige dansere gjør en sterkt lojal innsats.