Kjeft og sjikane

Et skrift som gjør intoleransen til en dyd.

BANNBULLE: Nina Karin Monsen har skrevet et kristent bekjennelsesskrift, der hennes motstandere får det glatte lag. Foto: Hans Arne Vedlog
BANNBULLE: Nina Karin Monsen har skrevet et kristent bekjennelsesskrift, der hennes motstandere får det glatte lag. Foto: Hans Arne VedlogVis mer

ANMELDELSE: Det er en rar bok Nina Karin Monsen byr sine lesere på. Hun tar sats og vil lage en «summa», en helhetlig traktat som kaster kristent lys over all hennes tenkning fra barndom, studieår og feminisme, humanetikk og statsstipendiateri, til hennes iltre strid mot «statsfeminister», «tankepoliti» og venstreside.

Monsen har funnet Gud og hvordan Gud har vært til stede også i hennes minst gudelige perioder. Hun siterer en lang tale hun holdt til humanetiske konfirmanter, og hevder at den er gjennomsyret av kristen tankegang.

Ingen jøder
Det er en bipolar verden, der ondt står mot godt, og det finnes absolutt sannhet. Monsen messer som en mullah, men det er bare kristendommen som har noe for seg: «Det er skremmende å tenke seg en verden uten kristne. Hele vår kulturhistorie vil gå tapt. De politisk korrekte, venstresidens tankepoliti overtar all kunnskap og undervisning.» Her finnes ingen nyanser, ingen jøder.

Ja, Monsen har et problem med jøder. Anne Franks dagbok burde ikke vært publisert, og selv om det «som oftest» var jøder som befant seg i konsentrasjonsleirene, så var mange der «fordi de var katolikker eller kristne». Å?

Kjeft og sjikane

Det er sannheten, skjønnheten og det gode på den ene siden - det lesbiske tankepolitiet på den andre: «Taktiske sosialister som lærte alt av Mao. Han sto for strategien.» Og Monsen banker og banker på dette. Det er nesten ingen begivenheter - men mengder av proklamasjoner.

Meningsløs oppvekst
Monsen forteller at hun hadde en nitrist oppvekst, som var totalt meningsløs bortsett fra det hun leste. Sjelden har jeg sett et tristere portrett av en mor - eller snarere, ikke noe portrett, men en stadig tilbakevendende, indignert og foraktfull sjikane. Morens største feil var at hun var humanetiker, bitter og at hun kjeftet på datteren - hele tida.

Ja, det handler mye om å få kjeft. Monsen er hele tiden utsatt for folk som kjefter på henne, hva nå det betyr. Selv står hun for evige verdier: moral, sannhet og respekt, mens motstanderne bare kjefter.

Men hvordan håndterer hun de fasene av livet hun nå er uenig i - da hun selv var abortforkjemper og humanetiker? Det burde ikke være noe problem å medgi at man tok feil, tenkte dumt og gikk for langt. Men det er ikke mulig for Monsen, fordi Gud er til stede overalt: «Han arbeidet i alle mine ord.»

Fiendens beste venn
Monsen har engasjert seg med kraft i kampen mot tingliggjøring av barn, mot anonym, offentlig assistert sæd-donasjon, og mot bioteknologisk forskning på mennesker. Dette er viktige spørsmål og det er lett å dele hennes bekymring. Men slik hun herjer med alle andre, glipper saken. Formen blender. Hun blir sine fienders beste venn.

«Jeg er en ordets håndtverker. Jeg er virkelig en sann leser, en sann skriver,» hevder hun. Men boka er full av rusk og rask, grammatiske bommerter, gale årstall og tullete geometri. Hos Monsen kretser månen rundt solen, og kristendommen «slår en sirkel fra liv til død». Mennesket skal leve «i henhold til sine plikter ovenfor (sic) Gud», og «kanskje vi alltid gikk å la oss».

Intolerant
Slik taler den sanne skriver, og andre bør holde kjeft: «Humanetikere, ateister og agnostikere skal lytte til de troende. De som er uten kapasitet og talent på et område, skal og bør ikke [... ] få lov til å ytre seg sideordnet og likestilt med de som tror». Farvel ytringsfrihet.

Monsen har trengt kristendommen i sitt ellers tomme og meningsløse liv. Om kristendommen i like stor grad trenger Monsen, er tvilsomt etter denne intolerante bannbullen. Det Jesu bud Monsen har vanskeligst for å svelge, og som hun stadig vil skrive seg rundt, er å vende det andre kinnet til. Men hva har kristendommen vært - hver gang den glemmer toleransen?