Kjell Inge, Caroline og ytringsfriheten

ROMANFIGUREN

Katharina Blums liv ble brettet ut for tysk allmennhet på grunn av en journalists slurv. Hun følte at verken media eller rettsapparatet kunne gi oppreisning for den tapte æren. Hun fant sin egen løsning: hun drepte den omtrentelige journalisten.

Kjell Inge Røkke er mer tradisjonell: Han fikk nylig medhold i Pressens Faglige Utvalg (PFU) om at Se og Hør hadde krenket hans privatliv da de publiserte bilder tatt inne i hans hytte på Oppdal (PFU-sak nr. 079/04 av 22. juni 2004). PFU veide ytringsfriheten opp mot privatlivets fred. Utvalget uttalte at «det i enkelte tilfeller kan være rett å publisere bilder som er tatt i den private sfære» uten de berørtes samtykke, men slo fast at «forutsetningen for slik publisering må være at bildet dokumenterer forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning».

Heller ikke Prinsesse Caroline von Hannover fulgte Katharina Blums oppskrift. Hun gikk til domstolene med det hun opplevde som krenkelse av sitt privatliv. Hennes anklage var at tysk tabloidpresse uten tillatelse hadde trykket bilder av henne i forskjellige private situasjoner. Etter en elleve år lang prosess - hvorav syv år for tyske domstoler - fikk hun 24. juni i år medhold av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD).

BEGGE AVGJØRELSENE

kan sies å være overraskende om en tar i betraktning den sterke medvinden ytringsfriheten har hatt i Norge og resten av Europa de siste årene. Trenden har helt klart vært at det skal svært tungtveiende grunner til før ytringsfriheten kan begrenses.

Artikkelen fortsetter under annonsen

EMD har avsagt en lang rekke dommer omkring ytringsfrihet, og det er sjelden disse sakene konkluderer med annet enn at ytringsfriheten må vinne frem. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) er klar på at statene kan gjøre inngrep i ytringsfriheten av hensyn til andres rettigheter og friheter, og derunder deres privatliv. Men samtidig har domstolen gitt statene en relativt vid skjønnsmargin på dette punktet, av noen tolket som at ytringsfriheten har fått vinne frem på bekostning av vern om privatlivet.

I Caroline-dommen gjennomgår domstolen vilkårene for ytringsfriheten og hvilken funksjon denne har i det demokratiske Europa. Når den avstemmer ytringsfriheten og privatlivet mot hverandre, legger den vekt hvor mye (eller lite) fotografiene og artiklene bidrar til den generelle samfunnsdebatten. Siden dette gjaldt bilder av og tekster om den «private» Caroline, og ikke var knyttet til hennes offisielle oppgaver, konkluderer domstolen med at bidraget var ikke-eksisterende. Videre konstaterer domstolen at offentligheten ikke har noen legitim interesse av «personen» Caroline, selv om hun befinner seg på offentlige steder og er en vel kjent person for offentligheten. Her viser domstolen noe lakonisk til at dette gjaldt scener fra hennes dagligliv, som bilder tatt av henne mens hun er ute og går tur eller forlater en restaurant.

DOMSTOLEN LEGGER

vekt på at bildene og artiklene var langt unna pressens beskyttede oppgave som vaktbikkje og bidragsyter i den politiske og offentlige debatten. Domstolen sier rent ut at formidlingens eneste formål var å tilfredsstille nysgjerrigheten til en særskilt lesergruppe om detaljer ved Carolines private liv. Den legger også vekt på at den tekniske utviklingen muliggjør avbildning i nær sagt alle situasjoner, og dermed at tydelige grenser må settes ved formidlingen og spredningen av stoffet.

Domstolen konkluderer enstemmig med at Carolines privatliv var krenket. Men her må det tas et lite forbehold: Tyskland står i tre måneder fritt til å «anke» dommen inn for domstolens storkammer etter artikkel 44. Det er lite trolig at Tyskland gjør det. I dommen henvises det til en resolusjon fra Europarådets parlamentarikerforsamling (nr 1165/1998) om retten til privatliv. Denne resolusjonen imøtegår den ensidige fortolkningen av ytringsfriheten som gjøres av noen medier («leserne har krav på å få vite alt om offentlige personer») uten at det tas hensyn til privatlivet. Domstolen legger også vekt på at flere av bildene ble tatt i Frankrike, og at disse ikke kunne publiseres der på grunn av franske regler om beskyttelse av privatlivet. Om Tyskland skulle be om at saken prøves for storkammeret, innebærer det at Tyskland undergraver parlamentarikerforsamlingens resolusjon og stiller seg på paparazzienes side.

Caroline-dommen gir ikke bare signal om at ytringsfriheten har sine klare grenser, men vel så mye signal om at respekten for privatlivet må oppgraderes. Konvensjonens bestemmelse om privatliv er romslig formulert, og EMD har i andre saker vist at den er villig til å tolke bestemmelsen dynamisk. Privatlivsbestemmelsen har med tiden gitt homoseksuelle en menneskerettighetsbeskyttelse, og dommerne har tolket inn et krav om at statene må registrere transseksuelles navne- og kjønnsbytte. Den er også blitt anvendt på saker om forurensning og personregistre. Alle disse forholdene vitner om en vilje til å tolke konvensjonen til å samsvare med tidens krav, og ikke sementere 1950-tallets forståelse av hva internasjonale menneskerettigheter er eller ikke er.

MENNESKERETTIGHETENE

beskytter i utgangspunktet individer i forhold til statsmakten. Caroline-saken gjaldt i realiteten en konflikt mellom en privatperson og private mediehus, og ikke mellom en privatperson og staten. Statens ansvar kommer først inn ved at den ikke i tilstrekkelig grad sikrer individets privatliv, for eksempel gjennom å forby og straffe den som krenker en persons privatliv gjennom å vise i og for seg uinteressante bilder av denne personen. Den romslige ordlyden, kombinert med domstolens dynamiske tolkningsstil og statens utvidede ansvar, gir privatlivsbestemmelsen stor sprengkraft.

For Norges del vil dommen også ha betydning. Norske myndigheter må legge samme norm til grunn som det EMD krever av tyske myndigheter. Dersom prinsesse Caroline skulle gå til sak mot norsk presse for publisering av tilsvarende bilder, vil norske domstoler måtte gi Caroline medhold. Media må gjerne trykke bilder og tekster av den karakter som ble vurdert i Caroline-dommen, men vil nå måtte kalkulere inn en større sannsynlighet for å tape et eventuelt søksmål. Tilsvarende vil norske domstoler måtte være mer tilbakeholdne i sitt vern om ytringsfrihet som krenker andres rettigheter og friheter, også når det gjelder tilstøtende områder som rasistiske ytringer og videoovervåkning. Mindre interessant er dommen i forhold til kjendiser som «er med på leken»: Dersom en privatperson bruker media for å fremme egen karriere eller eget selvbilde, vil denne personen ikke kunne kreve at «kontrakten» avvikles umiddelbart.

CAROLINE-DOMMEN

vil kunne ha konsekvenser også i forhold til den pågående revisjonen av grunnlovens ytringsfrihetsbestemmelse (§ 100). Ytringsfrihetskommisjonens ønske om nær sagt grenseløse beskyttelse av ytringer (NOU 1999: 27) - i alle fall når det gjelder «politiske» saker - følges i store trekk opp av Regjeringen. Men Ytringsfrihetskommisjonen balanserte sitt radikale vern om ytringsfriheten ved samtidig å foreslå grunnlovsfesting av privatlivets fred. Regjeringen har til nå avvist å verne privatlivet gjennom en egen grunnlovsbestemmelse - en avgjørelse som nå bør tas opp til ny vurdering.