Helseminister: «Er Bent Høie og hans kolleger klare til å gå konkret til verks for å sikre vår alles helse?» spør kronikkforfatteren. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
Helseminister: «Er Bent Høie og hans kolleger klare til å gå konkret til verks for å sikre vår alles helse?» spør kronikkforfatteren. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Debatt: Legemiddelindustrien

«Kjeltringer» regulerer ikke seg selv

Med Bent Høies kritikk av legemiddelindustrien som uetisk kom årets beste julegave på overtid. Men er Høie og hans kolleger klare til å se ut over Norges grenser? 

Meninger

Norges helseminister Bent Høie gikk langt i å kalle legemiddelindustrien «kjeltringer» i norsk media i romjula. Han er i hvert fall klar på at de driver uetisk. Leger Uten Grenser er enig i kritikken – vi har sagt det samme i over 15 år.

Det er når Høie må betale stadig mer for livreddende medisiner til bruk i det norske helsevesenet at han skjønner hvor landet ligger. Andre politikere er enige. Endelig. Men kan de også se forbi Norges grenser?

Problematikken er global. De færreste legemidler produseres i Norge, og å håpe på at legemiddelfirmaene skal tilby det norske markedet – et av verdens mest kjøpesterke – en rimeligere pris for å imøtekomme myndighetenes kritikk er helt urealistisk.

Så lenge industrien har frie tøyler når det gjelder å bestemme pris på det endelige produktet, vil profitt prioriteres fremfor helse. Verden over.

Paradokset her er at det i stor grad er penger fra statskassen som er med på å muliggjøre utviklingen av disse medikamentene. På grunn av industriens insisterende hemmelighold rundt kostnader til forskning og utvikling er det vanskelig å si i nøyaktig hvilken grad. Men at en betydelig andel av all forskning på legemidler finansieres gjennom offentlige midler er det ingen tvil om.

Når det gjelder såkalte «glemte sykdommer» som tuberkulose og malaria, er over halvparten av forskningen finansiert av folks skattepenger gjennom bidrag over statsbudsjett, tilskudd og skattelette.

Det er derfor helt urimelig at industrien skal stå fritt til å diktere prisen på det endelige produktet – særlig fordi det dreier seg om medisiner som kan bety forskjell på liv og død for mange av skattebetalerne som er med på å finansiere utviklingen.

Det er her kjernen i problemet ligger. Legemiddelindustrien er ikke en bransje hvor vi kan la markedskreftene regjere fritt. Da får vi situasjoner hvor prisene på livreddende medisiner presses i været, og forskning på behandling for sykdommer som rammer den fattige delen av befolkningen erstattes av forskning på potensmidler og behandling for håravfall. Situasjoner som den Høie nå beskriver.

Fordi utsiktene til profitt er større på andre områder forskes det altfor lite på medisiner som kan kurere sykdommer som i hovedsak rammer mindre kjøpesterke grupper. De medisinske behovene til folk i fattige land er ikke avgjørende for legemiddelindustriens prioriteringer.

Derfor forskes det stadig mindre på utvikling av nye medikamenter for behandling av tuberkulose – selv om en tredjedel av verdens befolkning er smittet og nærmere to millioner mennesker dør årlig.

Derfor var det først når verdens rike land følte seg truet at utviklingen av en ebolavaksine endelig skjøt fart. Til tross for at viruset har tatt afrikanske liv i over 40 år. De samme mekanismene sørger også for at forskning på nye typer antibiotika ikke prioriteres, samtidig som antibiotikaresistens er en av de aller viktigste globale helsetruslene.

Slike medisiner skal i prinsippet kun brukes når det er helt nødvendig, og vil dermed ikke utgjøre noen potensiell gullgruve for industrien. Så de lar det ligge.

Vi har påpekt dette i mange år. Gjennom kampanjer og gjennom media. Og ved å henvende oss direkte til legemiddelindustrien. Noen ganger, etter stort press, gir de etter. Vi fikk billigere hiv-medisiner på begynnelsen av 2000-tallet og i fjor sa legemiddelgigantene GSK og Pfizer at de skulle gi humanitære organisasjoner billigere vaksiner mot lungebetennelse. Det skulle bare mangle – lungebetennelse tar livet av én million barn årlig, og de to firmaene hadde allerede tjent over 19 milliarder dollar på salget.

Men den reduserte prisen gjelder kun i «akutte» situasjoner og tilbys ikke helsemyndighetene i de landene hvor behovet for vaksinen er størst – der de mest sårbare barna bor. GSK og Pfizer har patent på vaksinen. De kan dermed selv diktere prisen.

Det vi trenger i slike situasjoner er varige, forutsigbare løsninger. Vi kan ikke overlate verdens helse til legemiddelfirmaenes forgodtbefinnende. Det er her Høie og norske politikere kommer inn. For som BI-professor Dag Morten Dalen påpeker: det er jo de som kan gjøre noe med dette. Vi trenger politiske reguleringer, ikke industriens eventuelle veldedighet.

Her er tre områder Leger Uten Grenser mener norske politikere kan gjøre en forskjell:

  • I fjor kom en rapport fra FNs høynivå panel for tilgang til medisiner. Her foreslås det at myndigheter må «forhandle frem globale avtaler om koordinering, finansiering og utvikling av helseteknologi som komplementerer de eksisterende innovasjonsmodellene, inkludert en bindende konvensjon om forskning og utvikling som skiller kostnadene ved forskning og utvikling fra sluttprisene». Disse anbefalingene må stemmes over i FNs generalforsamling. Vil Norge ta initiativ til å legge rapporten på bordet?
  • Vi må ha et reguleringssystem som begrenser industriens frihet til å diktere pris på livsviktige medisiner som er forsket frem med blant annet offentlige midler. Hvordan kan Høie og norske politikere få til dette?
  • Politikerne må legge bedre til rette for konkurranse mellom produsenter av kopimedisiner istedenfor handelsavtaler som beskytter patentrettigheter og sikrer monopol for de store legemiddelgigantene. Hvor er de konkrete forslagene?

Det er flott at norske politikere nå ser ut til å forstå at legemiddelindustrien ikke vil regulere seg selv, nettopp fordi profittmaksimering settes fremfor alt annet. Konsekvensene rammer både kreftpasienten på det norske universitetssykehuset og tuberkulosepasienten på helsesenteret i Malawi.

Vi kan ikke la legemiddelindustrien diktere betingelsene for utvikling av medisiner eller prising av livsviktige legemidler.

Er Høie og hans kolleger klare til å gå konkret til verks for å sikre vår alles helse?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook