Goliat-bråket:

Kjempen i sjøen

Goliat har blitt et symbol på at norsk oljepolitikk er inne i nytt farvann. Derfor skaper også tallene slikt spetakkel, skriver Andreas Økland.

Kommentar

I Barentshavet, 85 kilometer nordvest for Hammerfest, ligger det som er i ferd med å bli selve symbolet på at norsk oljepolitikk de neste femten åra ikke kan fortsette å være slik den har vært de femten foregående. Goliat-feltet, det første utbygde oljefeltet i Barentshavet, har de siste ukene stjålet overskrift etter overskrift. Ikke for sin suksess, men for det vedvarende bråket knyttet til prosjektet.

Allerede da feltet ble vedtatt i 2009 var det omdiskutert. I plan for utbygging og drift, den såkalte PUDen, vurderes lønnsomheten som marginal, lite robust for lavere oljepris, høyere investeringskostnader eller mindre oljeressurser enn ventet. Likevel gikk det gjennom, med stemmene til både datidas og dagens regjeringspartier. Kun KrF og Venstre stemte mot.

Siden den gang har oljeprisen steget og falt igjen, investeringskostnadene løpt langt over forventet og oppstarten blitt utsatt med to år. Siden januar i fjor har over 50 såkalte «uønskede hendelser» vært rapportert til Petroleumstilsynet, og denne høsten har plattformen vært stengt i snart to og en halv måned. Til sammen har plattformen vært ute av drift hele fire av ti dager siden produksjonen startet i mars i fjor. Produksjonsstans av slikt omfang er alt annet enn billig.

Det er derfor etter hvert mye som tilsier at feltet ikke vil bli særlig lønnsomt. Da er det også gode grunner til å stille spørsmål ved om prosjektet i det hele tatt vil gå i pluss for fellesskapet, det «investeringsvennlig» skattesystemet tatt i betraktning.

Ikke fordi det er noe alternativ å skru av kranene og taue plattformen hjem nå, men fordi svaret vil si noe om utsiktene for olje og gassproduksjon i Barentshavet i framtida.

Og det er nettopp spørsmålet om dette som vært grunnlaget for høstens bråk.

Prosessen fram til der vi står nå har gått cirka slik: Ved skriftlig spørsmål spør SV Søviknes hvilken oljepris som må til for at fellesskapet skal tjene penger på Goliat-prosjektet. Han leverer først et svar basert på lønnsomhet for operatøren Eni. Så må han rykke ut og korrigerer sitt eget svar, fordi han har fått feil tall fra Eni. De første tallene viste lønnsomhet for Eni etter skatt, mens det er de før investeringsfradrag og slikt som sier mest om lønnsomheten for samfunnet.

Men heller ikke det korrigerte svaret vekker særlig begeistring, og det spørres hvorfor ikke statens lønnsomhet har blitt regnet på.

Ikke lenge etter kommer det fram av eposter mellom ekspedisjonssjefen i OED og kommunikasjonssjefen i Eni at departementet framsto opptatt av at tallene de skulle presentere for Stortinget skulle sette aktivitet i Barentshavet i et godt lys. Mer støy følger.

Mandag forrige uke kom det så fram at Søviknes og departementet relativt enkelt kunne regnet på lønnsomheten for staten, hadde de ønsket. Tallene lå hele tiden hos Oljedirektoratet. Den påfølgende kritikken ble besvart dagen etter, i en pressemelding, hvor departementet innrømmet at de da var blitt gjort kjent med at en ny vurdering av lønnsomheten var gjort av Oljedirektoratet allerede i 2015. Den viste marginal ulønnsomhet.

Derfor jobbes det med en bredere vurdering av lønnsomheten før skatt basert på de nyeste tallene. På Stortinget trues det fortsatt med kontrollkomiteen.

Goliat-feltet har blitt en solid stein i skoen for olje- og energiministeren. Det er det blitt for alle som ønsker politisk oppslutning om videre oljeaktivitet i Barentshavet.

For Barentshavet er nytt farvann, med tøffere forhold og uten særlig utbygd infrastruktur. Resultatene Goliat leverer under disse forholdene forteller oss noe om utsiktene for videre aktivitet. Og det er ikke oppløftende nytt.

Samtidig skal det sies at feltet ikke er fullstendig representativt heller. Dem som ivrer for videre aktivitet og et fortsatt «investeringsvennlig» skattesystem vil for eksempel peke på det langt større Johan Castberg-feltet lenger nordvest, som har planlagt oppstart i 2022.

Der skal balanseprisen, oljeprisen som gjør at utbyggeren Statoil går i pluss, være anslått til 35 dollar fatet. Det er vesentlig lavere enn 75 dollar fatet, som analytikere nå anslår er Goliats balansepris.

At Søviknes på egenhånd klarer å skape så mye oppmerksomhet rundt Goliat istedenfor hjelper ikke akkurat Barentshav-pådriverne i å løfte fram Johan Castberg. Men de slipper heller ikke unna at det også er en grunnleggende forskjell her: Goliat er utbygd, mens Castberg fortsatt bare planlagt. Da veier Goliats resultater tyngre enn Castberg-prognosene. Også hos velgerne.

Det gjelder ikke minst i debatten om framtidas oljepolitikk. For helt grunnleggende utfordrer Goliat noe mange til nå har sett ut til å ha tatt for gitt når oljepolitikken diskuteres: At oljefelt står mellom å bli lønnsomme og superlønnsomme. Slik er det ikke i Barentshavet.

Norsk oljepolitikk er inne i nytt farvann.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook