STERK STEMME: Sara Azmeh Rasmussen fikk før helga Fritt Ords pris, «for sitt modige og kompromissløse engasjement for individets ukrenkelighet, for ytringsfrihet og religionskritikk». Foto: HUMANIST FORLAG
STERK STEMME: Sara Azmeh Rasmussen fikk før helga Fritt Ords pris, «for sitt modige og kompromissløse engasjement for individets ukrenkelighet, for ytringsfrihet og religionskritikk». Foto: HUMANIST FORLAGVis mer

Kjemper mot det som begrenser friheten

Intens og viktig debutroman av Sara Azmeh Rasmussen.

ANMELDELSE: Sara Azmeh Rasmussen har protestert mot kvinneundertrykking ved å sette fyr på en hijab, og aksjonert foran Islamsk Råd, for homofile og transseksuelles rettigheter i islam. Hun er en aktiv og modig debattant i avvisspaltene og har mottatt drapstrusler for sitt engasjement.

Nå debuterer Rasmussen, som kom fra Syria til Norge som tjuetoåring, med en selvbiografisk roman.

«Skyggeferden» tar oss med fra oppveksten i en bemidlet familie i Damaskus, til et goldt liv som asylsøker og student i Oslo.

Det er en reise full av konflikter - familiære og kulturelle, seksuelle og religiøse - og gir leseren nye perspektiver.

En kriger
Sara vokser opp i Syria med en far hun elsker og en mor som hun forguder, men som slår og presser barnet. Moren flytter omsider til elskeren, og Saras oppvekst blir preget av ensomhet og turbulens. Hun passer ikke inn noen steder, og kveles av forventningene til henne.

Kjemper mot det som begrenser friheten

I morens øyne er Sara ikke kvinnelig nok, verken i skinn eller sinn, og ungjenta får tvangsoperert silikon inn i brystene. Det eneste viktige, for en kvinne, er å være attråverdig.

Sara er på mange måter en kriger. Hun hater begrensingene som omgir henne og gjør opprør, et opprør som er farlig: Hun kysser en gutt på åpen gate, hun bytter tro, hun forteller mannen hun skal gifte seg med at hun ikke er jomfru.

Til sist blir Sara bedt om å dra, hun er en skam og en risiko. Den unge jenta ender i Norge, søker tilflukt i et dårlig ekteskap, og kampen for selvstendighet og frihet fortsetter.

Enkel og intens
Språket i romanen er enkelt, men utvides når Rasmussen skildrer luktene og lydene, enten det er sjasminduften, eller fornemmelsen når snø faller.

Fortellerformen er sporadisk, og boka forflytter seg til stadig nye erfaringer, i ganske hurtig tempo. Det gjør at Saras beveggrunner ikke alltid er forståelige for leseren: Iveren etter å fortelle hendelsene går på bekostning av nyansene i personportrettet.

Sterkest formidles kjærligheten til faren, sorgen over det tapte, og ensomheten og angsten Sara føler.

«Skyggeferden» viser en debutant som er langt fra skyggeredd. Rasmussen gir et direkte og bevegende nærbilde av et menneskes kamp mot undertrykkelse, og for frihet og egenverd - i Syria og i Norge.