Kjempers fødeland

Etter den morsomme og lærerike utstillingen på Norsk Folkemuseum i fjor, foreligger nå boka «Jakten på det norske», som er en mer intellektuell oppfølging av spørsmålet: Hva vil det si å være norsk?

I dag vil nok mange av oss more oss over å lese hva forfedrene for mer enn to hundre år siden skrev om nordmannen. Olav Christensen skriver for eksempel om hva Gerhard Schønning, rektor ved katedralskolen i Trondheim, mente i «Norges Riiges Historie» fra 1771:

Fjellvandrer!

De første nordmenn vokste opp i barske fjellandskap, og foretrakk derfor selvsagt å innvandre fra nord. Livet ble behagelig, fordi man her fant de beste gressgangene, de fiskerikeste vannene og de peneste eller frieste utsiktene. Alt den første nordmann var altså en pasjonert fjellvandrer. Vel fremme i sitt nye fedreland drakk de kaldt vann fra nærmeste elv og jafset i seg et stykke rått kjøtt eller fisk til middag. De var dyktige jegere og nedla både bjørn og elg. Ifølge Schønning var de av en «kjempeart», og de hadde et veldig mot, ble fort illsinte, tørstet alltid etter hevn og var preget av oppriktighet, hardhet og styrke.

Dette skyldtes oppdragelsen som var svært barsk: «Neppe så de lyset, før de ble puttet ned, enten i en snødynge eller i en kald flod.» Schønning mente også at livsvilkårene formet kjempemennesker med kjempekrefter, men skulle man holde på sine kvaliteter, måtte man ikke menge seg med andre advarte han: «Vi spiser med indianere og negre; vi drikker med kinesere og arabere; vi kler oss som franske, spanske, italienske - hvis vi ikke snart slutter å leve unorsk vil vi ende opp som en nasjon av dverger.»

Lykkelige

En samtidig av Schønning, Andreas Bull, underbygde hans standpunkter med «arkeologisk» materiale: «Jeg fant en hjerneskalle som var større enn min. Mon jeg i dvergeslekt kan nedstamme fra den?»

Vinteren har foredlende virkning på nordmannen mente på Schønning, Bull og mange andre. Ja, helt opp til vår egen tid har noen ment at frostklare vinterdager har hatt en gunstig virkning på nasjonalkarakteren. Importert kultur, med mat, drikke, klesvaner og kakkelovner fordervet og bløtaktiggjorde oss. Johan Nordahl Brun, som jo betraktet seg selv som urnorsk sa: «Jeg for min del befinner meg best når det er så kaldt at en journalist kunne fryse i hjel.»

Og ifølge Ivar Sagmos artikkel støttet utlendinger opp om forestillingen om at det i nord levde hardføre, nøysomme og selvforsørgende folk i en slags uskyldig naturtilstand. Den tyske professor Johan Christian Fabricius reiste gjennom deler av landet i 1778 og gav følgende karakteristikk: «Innbyggerne i Norge hører fremdeles til de få lykkelige i Europa.» De lever «fjernt fra de nyere tiders utsvevelser og laster», og har derfor bevart dyder som «redelighet, gjestfrihet, tapperhet, nøysomhet» og dessuten «legemsstyrke og sinnets munterhet.»

Rosport

Disse gamle forestillingene går igjen i de moderne byggeklossene i den såkalte kulturnasjonalismen, viser Anne-Lise Seip. Den ble for eksempel en virksom reklamefaktor i det moderne forbrukersamfunnet. Norske produkter var renere og sunnere enn det uekte fremmede, akkurat som folkekarakteren i sin tid var bedre.

Freia er et godt eksempel på sammensmeltingen av kommersiell nasjonalisme med kulturnasjonalisme. Sjokolade har alltid vært ansett som et særlig nasjonalt produkt, også i andre land. Da fabrikken skulle selges til utlandet, het det at «arvesølvet» skulle gå.

Nå vet vi i dag at det meste av den kultur vi regner som norsk, er importert utenifra. Molkte Moe var en av de som vitenskaplig påviste at også eventyrene var det. Men, som Ørnulf Hodne, påviser, mente Molkte Moe at de fremmedinnførte fortellingene ble silt gjennom norsk ånd og stemning på en slik måte at de måtte oppfattes som norske: «Norsk ånd og tenkemåte har gjennomsyret det fremmede emne så det føles helt og fullt hjemlig, og har drysset en humor over det som de utenlandske forminger vet lite av. Og ikke bare det. Vårt folks lynne og kunstneriske anlegg har hugget emnet til på et ganske annet vis.»

Vinteren

Ved å hjemliggjøre de fremmede kulturinnslagene og ta dem opp i sin egen kultur- og forestillingsverden hadde nordmennene tatt eventyret til seg og satt sitt preg på det.

I bildet av nordmennene som et framifrå folk, hører også forestillingen om at de utviklet et spesielt intimt forhold til vinteren og de vinterlige idretter. Tor Boman-Larsen har i boka «Den evige sne» vist hvordan en særskilt affeksjon for skiidretten ble knyttet til forestillingne om det norske. Matti Goksøyr viser i sin artikkel hvordan det utviklet seg en bestemt nasjonal idretts-identitet i det forrige århundre, der vinteridretten ble ansett for spesielt norske.

Men man forsøkte også å hjemliggjøre importerte konkurranseidretter, for eksemple roing, der man dyrket fram nasjonale varianter, kapproing i færing eller seksæring. De britiske båtene var en vederstyggleighet, og mange mente at «denne importerte idrett her på Vestlandet ikke ville vinne noe fast fotfeste.»

Viktig bok

Disse små glimt fra deler av innholdet i boka om hvordan vi ble norske, gir langt fra noe fyldestgjørende inntrykk av alle de ideologiske, politiske og kulturelle implikasjoner som utviklingen av det norske hadde. Det er forbausende i hvilken grad nasjonaldannelsen her til lands hadde tilknytning til demokratiske og politisk radikale strømninger.

Og hvordan den var en del av samme veven som merkesaker som allmen stemmerett, kvinnesak, utbygging av allmenskolen og sosiale reformposter. Med all sin sjåvinisme og merkverdige utvekster var den en inkluderende og romslig nasjonalisme - selv om mange i dag synes å mene annerledes. De bør lese denne viktige boka.