Kjendiskokker og ketchup-hat

«Finnes det noe bedre enn en wienerpølse som knekker riktig, er saftig og varm, med den riktige blandingen av ketchup og sennep?»

De fleste har lagt merke til en endring fra Ingrid Espelid og Kaare Norum til Barmen, Floyd, Viestad og Brimi. Fra hverdagens kjøkken til balsamicomarinerte tomater, nedgravd hellefisk, ruccola i høyden, gutter på tur, glede over viltet, vinen og fettet.

Fra å drive folkeopplysning driver kokker og matjournalister og leker seg på tv.

Mat har blitt god underholdning, og med en betydelig samfunnskritikk. De forteller at norsk mat er dårlig og kjedelig. At Norge er et masseprodusert Rimi-samfunn. De oppfordrer oss til å være spennende, originale og kreative, og framholder at man bør unne seg fet, god og dyr mat.

Dagens gourmetverden er liberal, som denne tradisjonen har vært siden renessansen. Alt er lov. Legg litt chili, hvitløk, ingefær og koriander til ribba. Prøv deg fram, la deg friste. Men er de nå egentlig så liberale?

Hva med en pølse med lompe fra Gilde, med den spennende tomatsausen, ketchup fra Idun? Finnes det noe bedre enn en wienerpølse som knekker riktig, er saftig og varm, med den riktige blandingen av ketchup og sennep?

Hvorfor er et slikt produkt så forhatt blant kjendiskokker og matjournalister i gourmetverdenen? Hvorfor sier de at vi kan spise hva vi vil, når de ikke mener det? Hva er galt med den amerikanske tomatsausen? Hva er galt med Stabburet?

Mat og media

Gourmetjournalistene har liten selvinnsikt som pedagoger og enda mindre selvinnsikt som gourmeter. I tillegg er journalistikken reaksjonær og direkte usunn for folk flest. Rimi og Rema er en lise for den norske matkulturen, å påstå noe annet er kunnskapsløst snobberi, skriver Runar Døving, Statens institutt for forbruksforskning (SIFO).

Hele poenget til gourmetverdenen er eksklusivitet. I dette ordet ligger det å være utelukkende. Det motsatte av inkluderende. Det folk flest spiser, kan derfor ikke være godt.

Det øyeblikk vi har lært oss at en halv avokado med rømme og lodderogn er godt, delikat og egnet som forrett, og serverer det i selskap, rynker den samme gjengen på nesen og synes vi er ordinære. Når nå endelig lutefisk har blitt allemannseie, er den nå på vei til å diskrediteres som fet.

Gourmetkokkene vil ikke lære oss noen ting. De får oss til å føle oss mindreverdige.

Med stormende jubel fra den klatrende middelklasses selvdisiplin.

For tretti år siden lanserte den samme gjengen pizza på denne måten: «Skal jeg ha gjester, inviterer jeg på en italiensk aften: Bordet dekker jeg med italiensk keramikk og glass, og så serverer jeg PIZZA. Det er en varm osterett, egentlig er det en neapolitansk spesialitet [...] Pizza smaker godt og har den store fordel at den kan lages i stand på forhånd, det betyr ikke lite for en travel yrkeskvinne.»

De flinke, raske, internasjonale matskribentene i Norsk Dameblad lærte oss kunsten, men etter ti år som hipp mat og ti år som restaurantmat, ble den allemannseie som kosemat i helgen. Og nå er den forhatt av dem som lanserte den. Nå skal den helst spises i Italia eller bakes i steinovn for at det skal være godt.

Gourmetjournalistikken og middelklassens klakører er ikke i stand til å smake på maten fordi de er så opptatt av at den skal være riktig. Man priser liberalitet med den ene tungen og fundamentalisme med den andre. Det må rett og slett være nytt og spennende. For åtti år siden ble det servert fiskekake som forrett blant de rike i bryllup, og med rette. Fiskepudding er nydelig. Den som ikke kan sette pris på fiskekaker, en varm pølse med lompe med ketchup, en boks med makrell i tomat og en veltraktet kopp Ali kaffe, bør ikke kalle seg gourmet, bare en reaksjonær, usikker jålebukk.

Gourmetjournalistikken er ureflektert i forhold til sitt modernistiske ideologiske fundament, der nostalgi er det sentrale. I gourmetverdenen kommer dette til uttrykk gjennom romantisk forherligelse av fortidens bondekost. Med tilsvarende forakt for Rimi og Rema. Tenk om man virkelig måtte spise den ensformige, smakløse, salte, fete maten som gjennomsnittlige norske bønder lagde.

Moderne distribusjon, forbedret konserveringsteknologi, mer effektiv pakking, bedre infrastruktur og standardisering har skapt et samfunn som spiser utrolig mye bedre mat enn hva våre forfedre gjorde. Brødet er bedre, kjøttet er bedre, fisken er ferskere, maten er renere. Det er slutt på å distribuere smør åpent i kar. Og alt dette til en helt annen pris.

For hundre år siden jobbet far over femti timer i uken, kom ikke hjem til middag, mens mor sto hele dagen og saltet sild i tønner sammen med de eldste barna, som sikkert hadde lyst til å gjøre noe annet.

I dette landskapet skrives det indignerte artikler om salg av kramsfugl i Sarpsborg som tegn på fortidens mangfold og dagens forfall i matkulturen. Men den som skjøt den fuglen, ville aldri hatt råd til å spise den.

Dagens butikker er en velsignelse for den norske smak sammenlignet med hvilken som helst annen fortid. Klarer man ikke å lage gourmetmat av det man selger på Rema, er man ingen gourmet. Reitan og Hagen kan sikkert være griske kremmere, men som konsekvens har landet fått billig og svært god mat for hele landet.

Gourmetjournalistikken driver en direkte helsenedbrytende og alkoholfremmende kampanje gjennom mangelfullt reflektert forhold til det moralske norske måltidsmønsteret.

Det er ikke uten grunn slike spalter blir lagt til helgebilagene i avisene, i farger. Forseggjort mat tilhører normalt helgen og fritiden og er sterkt knyttet til alkohol. I en type tid som nordmenn skal bruke til å være ekstravagante, og unne seg noe ekstra. Det er forholdet mellom hverdag og helg som definerer oss som gode nordmenn. Vi må drikke i helga for å være normale, være med på å feste, mens i hverdagen er drikke forbudt. Dette er viktig for oss. Når man er på tur, kan man drikke, og det er da det Gutta på tur også gjør. «Noen ganger er det naturlig for maten,» som de sier, og den som er imot, har et stempel med «prippen» i panna. Kampen mot alkoholisme og helseproblemer knyttet til fyll og overvekt skipper de med hedonismens infantile og ansvarsfraskrivende forakt.

Fettet i andres mat er stygt, i egen mat er det frigjort. Fett er også pubertalt frigjørende. Mot mammas kokte torsk, men også som et opprør mot generasjoners kamp for en bedre helse. Ingrid Espelid og Kaare Norum har i tradisjonen fra Schiøtz og Erken arbeidet for at det norske folket skal spise sunnere og leve lenger, noe de også klarte. Erken og Espelid var til og med i stand til å koble god smak med ernæring. For gourmetjournalistikkens fritidshedonisme er ernæring synonymt med prippen askese. Å tenke på helse på smakens alter har blitt et snerp mot nytelsens gleder. Når Arne Brimi sier at det eneste som er bedre enn smør og fløte er mer smør og fløte, står vi halvgamle menn rundt ham og skåler og småler som pubertale unggutter som gjør opprør mot mammas torsk, drikker en konjakk til og brauter: «Det er godt fordi det er fett.» Man skal ikke tenke på døden i fritida. Vi er da gutta på tur, vi også.

Konsekvensen er at nordmenn blir fete og lever kortere, med halsbrann og dårlig kondis.

I tillegg gir denne pedagogikken oss ikke kunnskap om den mat etniske nordmenn faktisk spiser: God mat, som er vanskelig nok å lage. Fisk med poteter og agurksalat. Vi blir sittende igjen med gourmetkomplekser. Redningen blir da også Ingrid selv - «Den rutete kokeboka» - som da også selges i langt større opplag enn de andre til sammen.

Gourmetjournalistikken kan tolkes som et maskulint ungdomsopprør mot matriarkatet, og det kan godt hende at det var nødvendig. Den retorikken de tok i bruk, var den gamle hedonistisk-liberale europeiske tradisjon, som i Norge vanligvis blir brukt som en antitese mot hverdagen. Nok er nok. Nå kan vi få kvinnene tilbake til skjermen og spaltene, for å lære oss å lage mat. For våre barn og av produkter man får kjøpt i butikken.

- Finnes det noe bedre, spør Runar Døving i dagens kronikk.