Kjendiskulturen

Er kjendiser vår tids føydalherrer, eller bare idioter?

DAGBLADET KUNNE for kort tid siden «avsløre» at Ari Behn og Märtha Louise har venner som er kjendiser, og at de to bruker sommerfestivalen «Føling i fjæra» til å rekruttere nye medlemmer til et eksklusivt utvalgt «kongelig hoff» bestående av medie- og kulturkjendiser. Kongehusets symbolske rolle tatt i betraktning, er det ikke uinteressant å spørre hva dette er uttrykk for. Interessant nok samlet Dagbladet selv tidligere i sommer (5 juli, 2005) fem norske intellektuelle for nettopp å «problematisere kjendisenes rolle i samfunnet». Ideen var godt, og problemstillingen betimelig. Resultatet ble en klassisk oppvisning i det som vanligvis skjer når den norske åndseliten forsøker å nærme seg den «vulgære» mediekulturen. I 8 av 10 tilfeller forfaller den kritiske sansen sporenstreks til snusfornuft og moralisme. Antropologen Nina Witoszek slo på generelt grunnlag fast at kjendiser er dumme, mens kunsthistorikeren Tommy Sørbø mente at det norske samfunnet har nyføydale trekk, der kjendiser nyter en ukritisk beundring på grensen til det underdanige. Witoszeks sleivspark faller på egen urimelighet. Det kan sies mye om kjendiser som Åsne Seierstad, Bård Tufte Johansen og Bertine Zetlitz (alle opptatt i det kongelige kjendishoff), men talentløse idioter er de definitivt ikke. På den annen side kan man jo også spørre hvorfor kjendiser på død og liv skal være smarte? Vi krever jo, som kultursosiolog Kjetil Rolness har påpekt, vanligvis ikke av intellektuelle at de skal være fotogene.

SØRBØS PÅSTAND om kjendiser som vår tids nye føydalherrer ser ved første øyekast mer substansiell ut, men viser seg ved nærmere ettersyn å være like urimelig som Witoszeks sleivspark. Grunnlaget for den påståtte nyfødaliseringen begrenser seg til en tilfeldig anekdote, og en historisk feilslutning. Det anekdotiske beviset for nyføydaliseringen er at Sørbø en gang opplevde at noen reise seg fra et restaurantbord på Majorstua for å gi plass til en håndfull NRK-kjendiser. Den historiske feilslutningen er at han trekker en parallell mellom moderne mediers kjendisdekning og det gamle Romas heltestatuer. I Roma har nemlig Sørbø sett «en skamløs eksponering av makt» i form av «skulpturer hvor kongen, med guden Herkules\' trekk, steg opp på hvit hest og trånede de beseirede undersåttene». Ved å koble opplevelsen på Majorstua til statuene i Roma, greier Sørbø det kunststykke å mane frem en populærkulturell forfallshistorie av klassisk merke: Det norske folk er blitt hjernevasket av kjendisbesatte medier, og underkaster seg i dag motstansløst de nye føydalherrenes (les: kjendisenes) forførende makt.

NORSKE MEDIERS kjendisfetisjisme handler ikke om at Norge er i ferd med å bli et nyføydalt samfunn, der folket underdanig opphøyer Fredrik Skavlan til halvgud. Kjendisdyrkingen er en konsekvens av noe som potensielt sett er like alvorlig, nemlig at medienes målestokk for suksess er i ferd med å bli alle tings målestokk. Synes du ikke, finnes du ikke. Kongehuset er et utmerket eksempel på denne logikken i praksis. For ikke lenge siden var kongehusets autoritet sikret gjennom sedvane og tradisjon, i dag (over)lever det på medienes nåde. Ingen burde derfor bli overrasket over at de unge kongelige har valgt å tre ut av det økonomiske borgerskapet, og inn i medienes kretsløp av kjendiser. Ved å opparbeide seg et «hoff» av unge, vellykkede og fotogene kulturkjendiser, har de kongelige sikrer seg en effektivt strøm av positiv medieomtale. Baksiden av medaljen er at de i dag er tvunget til å sloss om medienes oppmerksomhet på lik linje med Idol-deltakere, popstjerner, fotballspillere, pr kåte politikere, «fandens oldemor», og kronprinsens svigerfar. I mediesamfunnet er oppmerksomhet blitt en knapp ressurs, men paradoksalt nok ikke på grunn av manglende muligheter til medieeksponering. Den gode nyheten til alle med en kjendis i magen, er at det aldri har vært lettere å slippe til i mediene enn i dag. Mediene tilbyr utallige muligheter til selveksponering, noe reality-serier og køen av norske jenter som vil nakenfotograferes i FHM bare er de mest spektakulære eksemplene på. Den dårlige nyheten er at berømmelse ikke lenger er hugget i stein. Moderne medier spiser kjendiser til frokost, middag og kvelds. Dette er ikke et uttrykk for nyføydalisering, men et symptom på at omløpshastigheten i mediene har akselerert. Det frenetiske forbruket av kjendiser i mediene passer som hånd i hanske til en oppmerksomhetskultur der alle kjemper om en plass i rampelyset, men der ansikter, kropper og livshistorier er utbyttbare inn i det ekstreme.

KJENDISSTATUS KAN noen ganger veksles inn i makt, og kjendiser er ofte effektive formidlere av ideer av alle slag, men i virkeligheten er det svært få mediekjendiser som har direkte adgang til maktens rom. Kjendisene tilhører derfor, med sosiologen Francesco Alberonis ord, en elite uten makt. Og selv om noen av oss leser «Se og Hør», betyr ikke det av vi av den grunn ser opp til kjendiser med underdanig og ukritisk beundring. Forbruket av medienes kjendisstoff handler i de fleste tilfeller om å dekke et overfladisk underholdingsbehov, og om å opparbeide seg noen felles referanser som gjør den hverdagslige samtalen med andre mennesker lettere. Ut over det følger vi historiene om kjendisenes opp- og nedturer med den samme desinteresserte oppmerksomhet vi ellers følger handlingen i en hvilken som helst såpeopera. Så lenge «storyen» engasjerer følger vi med, men så snart plottet blir kjedelig gir vi faen. Dette er selvfølgelig også forklaringen på hvorfor mediene trenger kontinuerlig påfyll av nye kjendiser å skrive om. Kjendiskulturen har endret seg mer de siste ti årene enn de fleste er klar over. Den er blitt demokratisert i den forstand at flere «vanlige mennesker» enn noen gang tidligere har fått mulighet til oppleve livet i medienes rampelys. Men dette har samtidig ført til en inflasjon i kjendiser, og gjort en kjendisstatus vanskelig å opprettholde. Noe som gjør det desto mer imponerende å betrakte de kjendisene som tilsynelatende motsansløst greier å forvandle det minste sprell til en mediebegivenhet med dem selv i sentrum. Den amerikanske kritikeren Neil Gabler har foreslått at vi isteden for å se på kjendiseriet som et kulturelt forfallsteng, må begynne å betrakte det som en ny kunstform. Jeg tror Gabler kan ha rett. Men det vil gå en stund før den norske åndseliten er villige til å se hvilke mediemanipulatorer og «performancekunstnere» Aylar, Kristopher Schau og Sven O. Høiby i virkeligheten er.