Kjenner du varmen?

SNÅSAMANNEN: Torolf Gjerstads egne ord viser at han er en typisk representant for konservativ lekmannskristendom. Men i allmennheten er han blitt den romslige norske tradisjonens kulturbærer.

POPULÆR: Bøkene av og om Snåsamannen gir helt forskjellige bilder av hva han representerer, viser kronikkforfatteren i denne gjennomgangen av litteraturen. Foto: Lars Eivind Bones
POPULÆR: Bøkene av og om Snåsamannen gir helt forskjellige bilder av hva han representerer, viser kronikkforfatteren i denne gjennomgangen av litteraturen. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

|||HVORDAN SKAL VI forstå det faktum at en 82 år gammel helbreder fra Snåsa blir A-kjendis, mediefavoritt og — som NRKs nyttårskavalkade for 2009 formulerte det — «vekker interesse i alle samfunnslag»? Selv journaliststanden har trykket Snåsamannen til sitt bryst. Vi snakker da om en yrkesgruppe som ikke er kjent for sin religiøse musikalitet, som stort sett ikke forholder seg til healere og helbredere, og som i den grad de gjør det tenderer mot alternativene latterliggjøring/ demonisering.

Snåsamannens nasjonale gjennombrudd kom i kjølvannet av Ingar Sletten Kolloens biografi «Snåsamannen — kraften som helbreder» (2008). Det er dermed nærliggende å gi Kolloen mye av æren for karrierespranget og offentlighetsentusiasmen. Og da, er mitt argument, ikke bare i den forstand at han tilgjengeliggjorde mannen og livsverket, men også skapte den versjonen som har slått an, i medieoffentligheten og blant folk flest.

FORUTEN «Den gode kraften» (som kommer ut i disse dager) har Gjerstad utgitt selvbiografiene «Det godes vilje. Minner fra liv og virke» (2004) og «Å stå i lyset» (2006). I tillegg ble han i 2000 portrettert av Arvid Erlandsen i biografien «Varmt hjerte og varme hender». Disse bøkene ble utgitt på små forlag, med svake markedsføringsmuskler. De er videre lokale i sin orientering og sjangermessig uryddige, og ble altså ikke bestselgere.

Kolloen stilte med et profesjonelt forlag i ryggen, med tung kulturell kapital i form av tidligere utgivelser, med folk som den profilerte høyesterettsadvokaten Cato Schiøtz ved sin side — som støttespiller og vitne, og ikke minst med en profesjonell biografi. I forhold til etablerte kvalitetskriterier som stringens, fremdrift og identifikasjonsmuligheter er dette en klart bedre bok enn Erlandsens og Gjerstads utgivelser, og av den grunn — må man anta — mer overbevisende.

TEMATISK ER DET særlig to innfallsvinkler som underbygger Snåsamannens brede appell. Den første har å gjøre med helbredelsens rammer, og forholdet mellom religion og vitenskap. Gjerstad fremstår gjennom selvbiografiene som en typisk representant for den konservative lekmannskristendommen, preget av blant annet et fundamentalistisk skriftsyn og frykt for endring generelt og moralsk forfall spesielt. Han refser det han kaller «tidens lederskikkelser» og deres «higen etter diktatorisk makt», og bekymrer seg om alt fra konfirmantundervisning, til demokratiets fall og ugudelige tilstander.

I Kolloens versjon er denne kristendomsvarianten fraværende. Kolloens Snåsamann er rund, raus og folkekirkelig; en moderne samaritan som er mer opptatt av å hjelpe sine medmennesker enn av trosmessige anliggender, og som dessuten er tidsriktig søkende, med grublerens sinnelag heller enn fundamentalistens absolutter. Sistnevnte er en profil han deler med forfatterstemmen. Kolloen spiller rollen som nøktern skeptiker i denne boken, godt hjulpet av en alltid like skeptisk (men velvillig) Cato Schiøtz, og — i bokens siste kapittel — representanter for NAFKAM (Nasjonalt senter for forskning på komplementær og alternativ medisin).

SKEPSIS ER vitenskapens og realismens språk. Det bidrar her til bildet av en ærlig og uhildet instans som simpelthen avdekker fakta, i form av så vel kontrollerte eksperimenter som vitnesbyrd om helbredelse. Schiøtz' forkjærlighet for sannsynlighetsberegning — som for eksempel at det bare er «teoretisk tvil om at Snåsamannen forvalter de evnene som Kolloen beskriver», og «99 prosent sannsynlighet» for at de virker - bidro tilsvarende til å flytte Snåsamannens helbredende evner over i jusens og vitenskapens rom — et sted for harde fakta og utvilsomme sammenhenger. Det er inntrykket av denne slags soliditet som gjennom boken, lanseringen og presseomtale har innrammet snåsamannen.

Omslagsbildet på Kolloens bok peker i retning et annet av bokens retoriske grep og suksesskriterier; vi ser her Snåsamannen i helfigur, ikledt sixpence og fleecejakke. Det er kveld på bildet, og i hovedpersonens liv. Han står på en landevei, dekket av snø med bilspor, skispor og fotavtrykk, og med uberørt natur på alle kanter, og han ser inn i kamera. Blikket er alvorlig, ryggen litt lut, og han støtter seg til en stav. Innrammingen av norskhet, tradisjon og røtter må her kunne sies å være renskåret.

KOLLOEN GIR OGSÅ historisk tyngde til norskheten. Allerede forordet etablerer en forbindelse mellom Gjerstad og folkemedisinen, og mellom Kolloen selv og Bjørnstjerne Bjørnson — en av de «fire store», fra det nasjonale forfattergalleriet, og i dette forordet representert med boken Vis-Knut — lævnedsbeskrivelse. I bokens siste kapittel forankres folkemedisinen (og Snåsamannen) i det norske folkedypet. Mens legene helt siden 1700-tallet har vært representanter for borgerskapet og embedsstanden, har helbrederne kommet fra «folkedypet», skriver Kolloen. Dermed finnes han nær kjernen i det nasjonale prosjektet, slik det ble definert fra 1800-tallet og fremover.

Mens embedsstanden var besudlet av det danske og det lærde, var folkedypet forbundet med autentisk norskhet. Det er det tilsynelatende fortsatt. Kolloens snåsamann er nettopp tradisjonsbærer, og han er det på nasjonalromantikkens premisser — en folkedypets mann, uten sivilisasjonens tvetydige dannelse, men derimot med tradisjonenes visdom. Og alt dette på bygde-Norges grunn.

SÅ HVA ER Kolloens Snåsamann-kode? Passe doser av norskhet, folkelighet og tradisjon; en moderat og romslig kristendomsvariant, med fokus på nestekjærlighet og omsorg, og dermed forenelig med alle mulige slags livssyn eller mangel på sådanne, og ikke minst en skeptisk og jordnær tilnærming. Koden fungerer i forhold til offentlighetens «retningslinjer» for hva religion er og hva slags religionsformer som er å regne som legitime; Dette er gammelt, gratis og snilt.

Det handler om våre røtter og tradisjoner, det er jordnært og funksjonelt, og ikke minst er det altså dempet. Litt religion synes å ha status som forenelig med demokratiets premisser. Det kolliderer verken med vitenskap eller norskhet, og kan gi inntrykk av honnørkvaliteter som personlig dybde, undring og nysgjerrighet. Mye religion er langt mer problematisk. Og mørkemannssjatteringer duger ikke, hva enten det dreier seg om islamske mullaher eller kristne fundamentalister.

Teksten er en bearbeidet versjon av en artikkel Kraft har skrevet i Nytt Norsk Tidsskrift som utkommer 20. september.