Kjent, kjært og litt sært

Frijazzveteran i fin form.

KONSERT: MOLDE (Dagbladet): En drøy halvtime ut i konserten, i det kontrabassist Tony Falanga grep buen og dro i gang første sats av Bachs cellosuite nr 1, trådte en høy kvinne iført jeans, hvit bluse og svart dressjakke diskret inn på scenen: Patti Smith. Etter litt mikrofontrøbbel blandet stemmen hennes seg med lydbildet fra Ornettes klagende, bitende altsaks, Ali McDowells lyriske el-bass, Denardo Colemans hjulvisptrommer og Falangas kontrabass, men hvilken tekst hun resiterte og hva den handlet om, var det ikke mulig å oppfatte.

Likevel - synet av rock- og jazzikonet på samme scene, forent i Bach, var sterkt. Fullt så sterkt inntrykk gjorde derimot ikke et sangnummer i noe kuriøs operastil ved Mari Okubo, selv om hun framførte Ornettes «Cosmic Life» fra et album Ornette både har komponert musikken til og produsert. Best var konserten når kvartetten fikk holde på alene i velkjent Ornette-materiale, som «Turn Around» - nå som langsom blues - «Sleep Talking», en sprelsk «Song X», «Dancing in Your Head» og en sedvanlig sår-vakker «Lonely Woman» som ekstranummer. Spesielt «ute» eller sjokkerende låter det naturligvis ikke i 2008, men den hudløse skjønnheten og direktelinja til ett eller annet dypt menneskelig lever fortsatt i beste velgående i Ornette Colemans musikk, hvor kaotisk den enn måtte virke.