Kjent og kjær reprisemoro

Mangel på fornyelse kan være en blandet fornøyelse.

TØNSBERG (Dagbladet): Høydepunktene i de grånende gitarkameratene Øystein Sunde og Halvdan Sivertsens sommermoro i Tønsberg er samlenumrene «Kjent og kjært del I» og «Kjent og kjært del 2».

Trives

Fornyelse er ikke på programmet, men gjensynet kan jo være en fornøyelse for det. Nypremieren på «Ja takk, begge deler» fra høsten 98 er antakelig bare begynnelsen på en årrekke med avskjedsforestillinger. Sunde og Sivertsen trives smittsomt med hverandre, med publikum og med det kjente og kjære.

Konserten svirrer rundt 40- og 50-åringers såkalte midtlivskrise. Det går fort for seg, fortest på tomgang.

Ordspilloppmakeren Sundes fantasi tar innimellom helt overhånd, men når han fester skråblikket på hverdagslighetene ser han minst dobbelt så godt som alle andre. Midt i midtlivsmoroa kommer sannelig også Sivertsen-viser med sentimentalt alvor, og gjennom hele kvelden trøster kameratene seg med vitser helt på pikanten av det herreklubb-lumre slaget. Selv betegner de seg som «protesesangere», altså forhenværende protestsangere. Det er kokett nok, men ikke særlig kledelig. Finnes det virkelig ikke en produsent eller helst en instruktør som gidder å gi dem et spark bak?

Og hvorfor er scenebildet og særlig kostymene så gørrkjedelige? Kommunegrått og bleknet beige stråler ikke akkurat imot deg at nå er det showtime, men signaliserer resignert en ny reprisesending med to forhenværende fargerike herrer.

Sagt nei takk


Fart og trøkk har de tre syngende musikerne på scenen, bare en antydning av regi og en profesjonell scenografi hadde gjort underverker.

Det er synd Sunde og Sivertsen har sagt nei takk til begge deler.