MAURICE RAVEL: De siste ti åra i den berømte komponistens liv er levendegjort i en tett, dramatisk roman av Jean Echenoz. 
MAURICE RAVEL: De siste ti åra i den berømte komponistens liv er levendegjort i en tett, dramatisk roman av Jean Echenoz. Vis mer

Kjente komponister opptrer i sterke romaner om berømmelsens svøpe

Anmeldelse: Nye romaner fra Jean Echenoz og Julian Barnes. 

Den biografiske romanen har vært heftig omdiskutert. Hva er fakta? Hva er oppdiktet? Dreier bøkene seg om kunstnerne som skildres, eller handler de mest om forfatteren?

Det fins ikke noe innlysende svar. Enkelte hater sjangeren og kaller den en feig bastardsjanger. Noen mener den lar seg forsvare fordi også påståtte biografier er fiksjoner. Andre hevder at den på sitt beste utforsker temaer som ikke så enkelt lar seg innsirkle når man er bundet opp til «virkeligheten».

Men hva er egentlig virkelighet? Det absurde begrepet «virkelighetslitteratur», som har spredt seg som en virus i årets debatt, gir oss ingen hjelp. All god litteratur handler om virkeligheten og all litteratur unndrar seg den.

Til Amerika

Jean Echenoz (69) er en av dagens høyest aktede, franske romanforfattere. Han har 12 romaner bak seg. Med «Ravel» er seks av dem oversatt til norsk, samtlige utmerket ivaretatt av den alltid stødige Tom Lotherington. Opprinnelig kom boka om den franske komponisten i 2006 og innledet en trilogi av biografiske romaner. De neste var «Løpe» fra 2008 (norsk utgave 2011) om det tsjekkiske løperfenomenet Emil Zatopek og «Des éclairs» (2010), om oppfinneren Nikola Tesla. Echenoz fikk Goncourt-prisen for «Jeg stikker» i 2001.

«Ravel» er en kort bok, drøyt hundre sider fordelt på ni satser, for å si det slik. Vi møter Maurice Ravel (1875-1937) i 1928, rett før han skal reise over Atlanterhavet på turné i USA. 52 år gammel, «på berømmelsens tinde», en flott fyr:

«Det skarpe, glattbarberte ansiktet hans med den lange, smale nesen tegner to trekanter montert i vinkel på hverandre. Mørke øyne, kvikke, urolige, kraftige øyenbryn, bakoverstrøket hår som avdekker høy panne, smale lepper, utstående ører uten flipp, mørk i huden. Med elegant distanse, høflig enkelhet, kjølig korrekthet og ikke direkte pratsom er han en tørr, men kjekk mann, ytterst velkledd til alle tider på døgnet.»

Hektisk reiserute

Echenoz’ prosa driver fortellingen fram med rytme og musikalitet, som et impresjonistisk pianostykke. Setningene bølger langs sidene, mens Ravel i halve boka sprader omkring på SS France, og deretter slepes ut på en «avsindig» reiserute gjennom USA. Han spiller i 25 byer, snart i sør, snart i nord, «fra iskulde til tropevarme». Til slutt vender han tilbake til Frankrike.

Echenoz skildrer sitt objekt med distanse, enten han står opp av badekaret, studerer sin omfattende garderobe eller kjemper mot søvnløshet. Eller når han komponerer «Boléro», «denne lille saken i C-dur uten å vite at det er den som kommer til å gjøre ham verdensberømt». Seinere klager han til dirigenten Toscanini fordi han har framført stykket i feil tempo.

Spilte med én hånd

Mye vekt er også lagt på et bestillingsverk fra Paul Wittgenstein, filosofen Ludwigs bror. Wittgenstein hadde mistet høyre arm i første verdenskrig, men fortsatte sin karriere som pianist med den venstre. Ravel komponerte «Konsert for venstre hånd». Ravels reaksjon etter at Wittgenstein har gjort visse modifikasjoner, skildres slik:

«Men det går da ikke an, sier han iskaldt. det går overhodet ikke an. Det er ikke sånn det skal være. Nei hør nå, prøver Wittgenstein å forsvare seg, jeg er en gammel pianist, og oppriktig talt, dette klinger ikke. Jeg er for min del en gammel okestrator, svarer Ravel mer og mer bunnfrossen, jeg kan fortelle Dem at det klinger. Stillheten som senker seg i salen etter disse ordene, klinger for sin del enda høyere

I Stalins klør

Også Julian Barnes (70) har erfaring med den biografiske romansjangeren, med bøkene «Flauberts papegøye» (1984) og «Arthur & George» (2005), der vi møter forfatteren Arthur Conan Doyle. I 2011 fikk han Bookerprisen for boka «Fornemmelsen for slutten». Ni av Barnes' romaner er oversatt til norsk.

Dmitri Sjostakovitsj kjempet mot diktatoren Josef Stalin i store deler av sin karriere.
Dmitri Sjostakovitsj kjempet mot diktatoren Josef Stalin i store deler av sin karriere. Vis mer

«Tidens larm» skildrer en kunstner som virker i et nådeløst diktatur. Vi møter Dmitri Sjostakovitsj i tre situasjoner. Først i 1936, mens han venter å bli arrestert av Stalins agenter fordi diktatoren mislikte verket «Lady Macbeth». Dernest i USA i 1949, hvor han er tvunget til å framføre propaganda for Sovjetunionen og kritisere sitt eget verk, mot sin overbevisning. Til slutt på 1950-tallet, etter at Stalin var død og Krustsjov hadde overtatt.

Om kunstnerisk integritet

Boka handler om en kunstners kamp for å bevare sin integritet under presset fra et enevelde. Julian Barnes forteller i en aforistisk stil og strør rundt seg med kunnskap om Sovjetunionen og epoken han beskriver. Til sjuende og sist handler det om hva kunsten betyr, til tross for politikk og tvang:

«Kunsten tilhører alle og ingen. Kunsten tilhører all tid og ingen tid. Kunsten tilhører dem som skaper den, og dem som nyter den. Kunsten tilhører ikke Folket eller Partiet noe mer enn den én gang tilhørte aristokratiet og mesenen. Kunsten er historiens hvisken, som kan høres gjennom tidens larm.»