Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kjente toner fra gullfiskbollen

Dersom du liker filmer om det franske småborgerskap, der man svømmer rundt i sin lille gullfiskbolle og biter hverandre i halen, er denne filmen av veteranen Alain Resnais en klar femmer. Dette er en moralsk komedie om de underlige liv vi lever - presentert som en skranglete musikal.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For i tillegg til å ha fransk films mest kjente karakteristikk - at alle prater hele tida, får du denne gangen også følelsene av sangstemmer. Hver gang figurene i denne filmen drives til å avsløre noe av sitt indre følelsesliv bryter de ut i sang. Riktignok dubbet sang, for stemmene som kommer ut er stemmene til Edith Piaf, Serge Gainsbourg, Johnny Hallyday og Maurice Chevalier - komplett med støv og platespraking. Effekten er ironisk og menneskelig varm samtidig, akkurat som i Dennis Potters «Den syngende detektiven» og «Pennies from Heaven». Så blir da også avdøde Potter takket i rulleteksten.

Handlingen er like forvirret og komplisert som hverdagslivet i en storby. Simon, en snill mann som aldri helt vet om han skal presentere seg som eiendomsmekler eller forfatter av radioteater, har falt for Camille, men Camille har, ved en misforståelse, falt for skjørtejeger Marc, som er Simons sjef. Og Marc er i ferd med å selge en luksusleilighet til Camilles storesøster Odile, en gullfiskbolle av en leilighet med en fantastisk utsikt - og en dyster hemmelighet. For man har ikke alltid den utsikt man tror man har. Alle gjemmer på en løgn, bedrag og selvbedrag står i kø, og det hele er riktig underholdende. Manusforfatterene Agnes Jaoui og Jean-Pierre Bacri spiller selvsagt selv roller i filmen (som Camille og Nicolas, Camilles storesøsters ekskjæreste) - skal det være gullfiskbolle, så skal det være gullfiskbolle.

Dette var en av fransk films store publikumssuksesser da den kom i Frankrike, med mer enn 3 millioner besøkende. Den mottok flere Césars - fransk films Oscar. Og i sin evne til å ta den vanlige sosial omgang på kornet, og slik skape den om til sjarmerende filmkunst, burde den kunne vise vei mot andre filmsjangrer en thrilleren og folkekomedien for norsk film.