Kjeppen som ble borte

ET SVEKKET USA: I tomrommet etter USAs dominans bør FN få større relevans, men dette er alt annet enn selvsagt. Noen må kjempe for at dette skal skje.

DAGBLADETS nettutgave serverte oss onsdag en artikkel som ellers burde fått større oppmerksomhet. «I en tynn tråd» tar for seg en rapport som forteller at USAs militære problemer er svært omfattende, grunnet slitasjen fra Irak. Dette er symptomatisk for svekkelsen av USAs makt, noe få i Norge har tatt inn over seg.

Helt siden Th. Roosevelt forklarte hvordan USA burde gå fram i krevende internasjonalt diplomati med det afrikanske ordtaket «Speak softly and carry a big stick», har «the american stick», den amerikanske kjeppen, vært et allment begrep for USAs makt og innflytelse.

Den amerikanske kjeppen er fremdeles et vanlig begrep i internasjonal politikk. Etter den kalde krigen ble den knyttet til USA som verdens eneste supermakt, eller verdens «hypermakt». Bak dette begrepet lå det at USA har makt til å påtvinge de fleste andre land sin vilje. Frykten for kjeppen ville gjøre jobben.

Jeg vil bruke dette bildet litt videre. Onkel Sam har fire kjepper, ikke bare én: den Vanlige Kjeppen, den Store Kjeppen, den Kjempestore Kjeppen og Gigakjeppen. Det som nå er stadig klarere, er at Onkel Sam ikke er så lysten på å svinge kjeppene sine lenger, og at dette har konsekvenser for verdens maktbalanse.

GIGAKJEPPEN er den enkleste å avskrive, dette er selvsagt USAs atomvåpen. Atomvåpnene var myntet på Sovjetunionen og er uaktuelle på dagens trusler. Pentagon har ikke klart å få aksept for at små, strategiske atomvåpen som noe vesentlig snillere enn de vanlige. USA kommer ikke til å atombombe verken Iran eller Nord-Korea. Den politiske belastningen ville vært helt uhåndterlig, og den internasjonale reaksjonen ville nådd bibelske dimensjoner.

Den Kjempestore Kjeppen sitter fastkilt i Irak. I USA dreier alt seg om hvordan komme raskt nok ut av Irak. Ingen snakker om hvor de bør slå til neste gang. I mars er det tre år siden invasjonen, og snart rundes 2500 falne amerikanske soldater i strid. Dette er rimelig få, langt færre enn i Vietnam. Men den politiske belastningen begynner å bli farlig stor, «the land of the free and home of the brave» aksepterer ikke egne døde soldater. Bush hadde ikke nok politisk kapital til å takle flere kriser. Nå ser det ut til at katastrofekarusellen i Washington har låst seg på full guffe, og Bush er handlingslammet for lengst.

Den Store Kjeppen er militære intervensjoner, type luftkrig. Kosovokrigen er det beste eksempelet. Her tapte ikke USA en eneste soldat i strid, og det meste gikk etter planen. Man kan si mye om denne luftkrigen og hvor hensiktsmessig den var. Poenget er at USA ikke fikk noen negativ belastning, verken innen- eller utenrikspolitisk. Det hele gikk så å si smertefritt for USA. Denne typen intervensjoner krever likevel en del spesielle forhold. Det må være et konkret og omfattende maktapparat som kan bombes. Og noen må være villige til å rulle inn etterpå med soldater og en ny maktstruktur. Bomber kommer fort til kort. Iran kan nok bombes vekk fra atomvåpen, men vanskelig bombes til regimefall.

DEN SISTE, Vanlige Kjeppen, er isolering og boikott. Denne kjeppen har ikke mye futt i dag. Om USA & Co skulle stenge ute et regime, står en rekke andre land klar med sjekkheftet. Kina og Russland har små skrupler, India og Latin-Amerika er heller ingen engler. Putin støtter store og små diktatorer i nabolaget. Kina flagger at de ikke vil støtte store sanksjoner mot Iran. Dessuten har boikottene sjelden lyktes, de har som regel endt med å styrke regimene de var ment å svekke.

USA er en stormakt, og vil fortsette å være det i all overskuelig framtid. Men det amerikanske verdenshegemoniet har falt. USA er ikke lenger en hypermakt eller global overmakt. De er fremdeles den største anda i andedammen, men ikke den mest truende. Den amerikanske kjeppen er en mindre trussel enn på lenge. Ingen tror at Bush vil gå til nye krigshandlinger, og neste mann/kvinne ut vil nok være forsiktig med den slags.

Se på det fra USAs vinkel, hvorfor skulle de egentlig bry seg med disse fjerntliggende konfliktene? De tjener verken penger eller status på det lenger. Det er ingen tvil om at USA står ansvarlig for en rekke uhyrlige overgrep mot menneskeheten etter diverse militære intervensjoner. Likevel har kjeppen vært ønsket en rekke steder. Like etter at USA rullet inn i Irak mot protester fra hele verden, ble det forlangt at samme USA skulle intervenere i Liberia. Kjeppen var både hatet og ønsket. Om den amerikanske kjeppen blir anakronisme, vil den ikke bli savnet? Som Paul Bremer ifølge Dagbladet sa til kona: «Hvis USA ikke kan stå imot heten etter mindre enn seks måneder, så kommer vi til å få et uryddig neste århundre».

VI MÅ TA inn over oss at den amerikanske kjeppen ikke er hva den en gang var, og at dette vil få konsekvenser. Det vil oppstå et maktvakuum etter kjeppen, og som alle vakuum vil dette bli fylt av noe annet. I tomrommet etter USAs dominans bør FN få større relevans, men dette er alt annet enn selvsagt. Noen må kjempe for at dette skal skje. Hvems hjertebarn er nå egentlig FN i dag? FNs prosjekt har alltid vært respekt for menneskerettighetene og fred mellom verdens nasjoner. Dette er også Norges utenrikspolitiske linje. Er det Russlands også? Eller Kinas? Det kan vi vanskelig se, og jeg mener verken Russland eller Kina ville felt mange tårer om hele FN kollapset. Dette må få konsekvenser for vår politiske prioritering! Hvordan kan vi bidra til å skape et nytt og styrket FN?

Debatten her på steinrøysa har så langt dreid seg om ukontroversielle ting; skal vi stille med få eller litt mindre få FN-soldater, skal vi støtte FN eller støtte FN litt mer? Hva med de store, tunge valg: Om Putin stiller delingslinjen i Barentshavet opp mot norsk FN-støtte, hva velger vi da? Standpunkter av denne typen må tas før konfliktene oppstår. Da har man mulighet til å ta de moralsk riktige valg, f.eks. å støtte FN uansett økonomisk tap i Nord.

Det er et uttalt mål for Norge å styrke FN. Et steg i riktig retning er å stille de styrker vi kan til FNs disposisjon, samt å støtte andre FN-operasjoner. Et annet vil være å forberede seg til maktkampen etter USAs hegemoni. Norge må lede an i en større bevegelse for et sterkere og tyngre FN.

Første punkt er da å reformere verdensorganisasjonen. Dette burde fått topprioritet i utenrikspolitikken, men allerede her ser vi at Nordområdene vinner. Hvordan kan utenriksministeren og de rød-grønne finne på å sette oljeeventyr i Nord foran fokus på Norges sikkerhetsgarantist FN, midt i organisasjonens verste krisetid?

Vi ber Støre svare!