Kjernefamiliefysikk

«We're the Millers» råkjører gjennom rølpevitsene og parkerer pent i familieverdigarasjen.

RASKET SAMMEN: Emma Roberts, Jennifer Aniston og Jason Sudeikis spiller ufrivillig kjernefamilie i rølpekomedien «We're the Millers».
RASKET SAMMEN: Emma Roberts, Jennifer Aniston og Jason Sudeikis spiller ufrivillig kjernefamilie i rølpekomedien «We're the Millers».Vis mer

FILM: En eller flere av de involverte har hatt behov for å se Jennifer Aniston bukte seg i bare undertøyet, eller ment at publikum har det.

Den ustrakte strippescenen i «We're the Millers», der Aniston må bevise overfor en plirende narkokonge at hun faktisk er stripper, og ikke familiemor i fotformsko slik hun har utgitt seg for å være, har i alle fall ikke noe komisk poeng. Og den er typisk for en rølpekomedie som råkjører gjennom harry vitser om incest, swinging og kåte politimenn før den parkerer pent i familieverdigarasjen i forstaden.

Falsk kjernefamilie
Grunnen til at Aniston har trukket i fotformsko er en middels god plan klekket ut av marihuanalangeren David (Jason Sudeikis), som bor i samme bygård og som brått blir tvunget til å smugle et tonn narkotika eller to over den meksikanske grensen.

For ikke å vekke mistanke i grensekontrollen, rasker David sammen en falsk kjernefamilie bestående av strippernaboen, et hjemløst problembarn (Emma Roberts) og en forlatt uskyldighet (Will Poulter) og stapper dem inn i en bobil. Det som er av styrke her, ligger i konseptet, og «We're the Millers» er ganske trivelig når familiefrustrasjonene med sine tilhørende fraser, bebreidelser og bekymringer sniker seg inn i samspillet i bobilen.

Godlynt
Men her finnes ikke noe uventet eller originalt, bare en tålmodig kø av mer og mindre platte poenger som venter på sin tur. Alt som har med sex å gjøre, og det er ganske mye, er preget av en trett fantasiløshet.

Når «We're the Millers» klorer seg fast i treeren, er det fordi den kjenner seg selv godt nok til ikke å bli sentimental, og fordi den har en godlynt varme og en fin kjemi mellom de fire sorte fårene. Aniston er mer dempet og behagelig her enn hun ofte blir bedt om å være, hun spiller rask romantisk badminton med Sudeikis, som holder på sympatien til tross for at rollen hans kanskje opptrer sympatisk i til sammen seksten sekunder.

Men i tilfelle det ikke er glassklart: Dette er en film om familien, ikke for den.