Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kjernekraft-utopien

Om kort tid vil Thoriumutvalget, som ble nedsatt av Norges forskningsråd våren 2007, legge frem sin innstilling. Utvalget har som mandat å utrede muligheter og risiko ved bruk av thorium til energiproduksjon, og vurdere aktuelle teknologier for anvendelse av norske thoriumressurser.

Bakgrunnen for at utvalget ble nedsatt var en rekke medieutspill av professor Egil Lillestøl ved Universitetet i Bergen. Han er også tilknyttet Den europeiske organisasjonen for kjerneforskning (CERN) i Sveits hvor nobelprisvinneren Carlo Rubbia i en årrekke har kjempet for å få realisert sine planer om en reaktor som drives av en akselerator med høyenergetiske protoner. Lillestøl så for seg at dette kunne realiseres med norsk thorium og norske oljepenger og fikk en oppmerksomhet i media som savner sidestykke i norsk fysikk. Thoriumressursene i Fen-feltet ved Ulefoss i Telemark ble fremstilt som mer verdifulle enn hele Norges oljeressurser, og at de ville løse verdens energiproblemer. Sommeren 2006 kom en ny aktør på banen men med et annet konsept. Thor Energy AS vil bruke thorium i vanlige kjernereaktorer, noe som ble vurdert allerede på midten av 60-tallet.

Nylig har Norges geologiske undersøkelse (NGU) konkludert med at thoriumforekomstene ved Ulefoss i Telemark ikke er drivverdige. Denne konklusjonen er i overensstemmelse med mine egne undersøkelser på bakgrunn av mange års forskning med målinger i området. Forekomstene i de mest thoriumrike bergartene ligger under 0,4 % og i tillegg ligger thoriumet hardt bundet i flere mineralfaser som gjør det vanskelig å få ut et konsentrat. Det finnes store mengder thorium som avfall fra gruve- og prosessindustri i en rekke land (bl.a. USA) og det er derfor lite trolig at det i overskuelig fremtid vil være noe grunnlag for å utvinning i Norge.

Thorium er det vi kaller et «fertilt stoff» og kan ikke alene produsere energi i en reaktor. For å få prosessen til å fungere er man som i en vanlig reaktor avhengig av å ha en betydelig andel uran-235 eller plutonium-239. Det finnes mye avfall med høye konsentrasjoner av plutonium bl.a. fra reprosessering av brukt kjernebrensel, men er ikke lett å håndtere i de mengder som behøves i en thoriumreaktor. Det skal bare noen få kilogram plutonium til for å lage en atombombe på størrelse med den som ble sprengt over Nagasaki i 1945 og håndtering av plutonium i slike mengder vil derfor medføre en sikkerhetsrisiko.

Et alternativ til plutonium er å benytte høyere anriket uran, men ikke-spredningsavtalen for kjernevåpen (NPT) begrenser anrikingen til 20 % uran-235. For at en vanlig reaktor skal fungere må brenselet inneholde nærmere 1/4 av 20 % anriket uran. Atomic Energy of Canada Limited (AECL) baserer sine reaktorer på bruk av tungvann som moderator og kan med thorium kjøres med noe mindre (10-15%) av 20% anriket uran. I Dagens Næringsliv den 28. januar presenterte Thor Energy AECLs reaktorer som aktuelle for deres planer om to reaktorer i Grenland innen 2020. Det kan videre tilføyes at AECLs reaktorer frem til nå ikke er blitt sikkerhetsgodkjent for USA, men jeg betviler ikke AECLs fremstilling om at de nye ACR-1000 reaktorene er langt sikrere. Det vil likevel overraske meg hvis norske myndigheter vil godkjenne en reaktor hvor man bruker flere titalls tonn tungtvann som moderator.

Hvis jeg som ekspert for IAEA på et av min oppdrag til Iran hadde fått kjennskap til at de hadde store mengder 20 % anriket uran så hadde jeg i min rapport til IAEA ropt et høyt varsku. Har man tilgjengelig uran med så høy anrikning er veien videre til høyere anriket våpenuran langt kortere. En vanlig reaktor bruker 3-4 % anriket uran-235.

Det gjøres et stort poeng av at avfallet fra en thoriumreaktor har langt kortere halveringstid enn fra uranreaktorer. Det vil bli noe mindre langlivet avfall, men det vil produseres like mye fisjonsprodukter (bl.a. radioaktivt cesium og jodd) som i en uranreaktor. Ved bruk av uran for å få prosessen i gang vil det også produseres en del plutonium-239. Brukt brensel fra en thoriumreaktor må derfor tas hånd om på samme omstendelige måte som brukt brensel fra en uranreaktor. I tillegg vil det dannes produkter som avgir kraftigere gammastråling enn i uranbrensel og som kan gi store stråledoser til arbeidstakere.

Internasjonalt pågår det et arbeid med å utvikle nye strenge kriterier for fremtidens reaktorer (Generasjon IV). Det omfatter strenge kriterier fra gruvedrift og produksjon av brensel, videre til reaktorteknologi og drift, samt til håndtering av brukt brensel og radioaktivt avfall. Det vil ta flere tiår før noen generasjon IV reaktor vil være i drift og det er først etter det at kjernekraft vil være aktuelt for Norge.

Det har imidlertid skjedd svært mye på teknologisiden og nye reaktorer som er under bygging eller planlegging er langt sikrere enn de som ble satt i drift på 70- og 80-tallet. Etter Tsjernobylulykken i 1986 fikk kjernekraften et kraftig tilbakeslag og satte utviklingen av ny og sikker teknologi ett til to tiår tilbake i tid. I lys av klimatrusselen har kjernekraften i de siste årene fått en ny renessanse og det har vært meget interessant å delta på internasjonale møter hvor de store kjernekraftnasjonene presenterer ambisiøse planer for bygging av nye reaktorer. Tiden det tar å bygge nye reaktorer vil imidlertid gjøre at kjernekraften i de nærmeste 30-40 årene vil ha liten betydning i arbeidet med å begrense klimaendringene.

Det vil overraske meg hvis Thoriumutvalget vil anbefale at det bygges to kjernekraftverk etter de planer som er lansert av Thor Energy. Det jeg håper på er at dette utvalget vil foreslå er at det avsettes penger til å bygge opp kompetanse slik at norske fagmiljøer kan delta i internasjonal forskning både innen fisjon og fusjon. Norge er ikke medlem av det europeiske EURATOM siden forskning innen kjernekraft ble unntatt i EØS-avtalen. En slik tilknytning vil være avgjørende for at det skal kunne bygges opp et fagmiljø i Norge.

Norge har i dag ikke faglige forutsetninger for å utvikle kjernekraft og både lov- og regelverk må utvikles før man i det hele tatt kan starte en lik prosess. Med min inngående kjenneskap til det norske fagmiljøet gjennom mer enn 15 år som professor med tilknytning til fagfeltet kjernefysikk, vil jeg si at Norge er et av de land i Europa som har minst forutsetninger for å bygge ut kommersiell kjernekraft.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media