Kjerringa kaster skautet

Gro Harlem, med gode artiumsresultater, hadde store kvaler i 1957: Hva skulle hun bli? - Jeg kunne ikke bli alt, slik jeg aller helst ville, lyder det lakonisk i Dagens bok.

En slik selvavslørende replikk - ja, selvinnsikt - finner du knapt maken til i noe norsk memoarverk.

Hun har fått det meste av hva et moderne land kan gi et menneske med struttende ambisjoner: Hun får vokse opp i en sterk familiesammenheng, samtidig utvikles en sjelden grad av selvstendighet. Hun blir lege og forsker samtidig som hun gifter seg og får fire barn, i samsvar med sin «målsetting». Hun hentes overraskende inn til statsrådsstolen i Miljødepartementet, et fagområde som var som skåret for hennes bakgrunn og interesser.

Selv om det er blitt sagt at hun ble politiker ved en tilfeldighet - og født på solsiden - så var hele barndommen og ungdommen også preget av arbeiderbevegelse og sosialdemokrati.

Hun blir Arbeiderpartiets nestleder, statsminister og partileder; det er tomrom og forfall i det gamle parti, intriger og bakvaskelser som fortoner seg som en kriminalpolitisk føljetong i dag. Hennes vei til toppen får slett ikke alltid enstemmig akklamasjon i de indre sirkler, selv om vi kan sitte og spekulere på tilfeldighetenes lunefulle spill i politikken. Gro Harlem Brundtland tar på seg ansvaret med å modernisere sitt parti, opplever flere valgnederlag enn seirer. Og blir til sjuende og sist vår første internasjonale politiker av format i moderne tid.

Uten sidestykke

I noen måneders hvilepause, etter til sammen ti år i statsministerstolen og på vei til nye store internasjonale oppdrag, slenger hun en memoarbok på bordet, som jeg våger å påstå ikke har sitt sidestykke hittil i en sjanger som etter hvert fyller flere hyllemeter også i Norge.

Når man har hatt sjansen til - på avstand - å følge Gro fra studiedagene på Universitetet og fram til statsministerstolen, er dagens memoarbok, med den helt treffende tittel «Mitt liv», en av de største overraskelser hun har gitt undertegnede - og sikkert mange andre.

Hun har igjen «kastet skautet», slik Arne Skouen beskrev hennes temperamentsfulle jomfrutale under abortdebatten i Stortinget i 1974.
På forhånd fryktet jeg det verste, ikke minst med tanke på hva hennes forgjengere har prestert, for ikke å snakke om all den melkepapp som er gitt oss i små, tynne forsvarsskrifter.

Memoarlitteratur kan være underholdende: det kan man ikke si om de mange bind vi har fått fra Gerhardsen, Konrad Nordahl, Olav Larsen, John Lyng, og Kåre Willoch. Den kan være viktig som kildemateriale, men de fleste politikere her hjemme har hatt for vane å vandre på sitt eget tak når de satte seg til skrivebordet. Og de fleste har latt seg friste til å skrive Historien, både parti- og norgeshistorien, med delvis generelle og allmenngyldige forklaringer. Men å skrive det brede epos har vi heldigvis historikere til å ta seg av. Bindsterke verk med detaljert forsvar for egne handlinger og politikk river historikeren raskt i stykker. Det blir Kåre Willochs skjebne. Arbeiderbevegelsens forfattere har i sin puritanske tradisjon dessuten framstått som uhyre beskjedne på egne vegne.

Gro har gjort det motsatte. Det er fullt legitimt i et memoarverk i dag.

«Faen!»

Vi har fått en høyst subjektiv selvbiografi, med henne i sentrum. Hun binder de politiske kapitlene sammen med utviklingen av et privat- og familieliv som gjør boka ekstra levende, uten altfor sjenerende privatisering. Ja, den har faktisk tidvis preg av underholdning, som for eksempel da pappa Gubbe Harlem får vite at hun har forlovet seg med Høyre-mannen Arne Olav Brundtland: Faen! kom det fra anretningen der pappa sto og skar brød. Boka kan leses som en mentalitetshistorie om hennes generasjons framvekst i 50- og 60-åras historie.

Vi har lært å kjenne hennes ofte dårlige politiske retorikk, med mange forbehold og vidløftige bisetninger; mange trodde også at hun tenkte uklart fordi hun snakket uklart. Hennes politiske helgarderinger ble rett og slett en unote.

Hva opplever vi så i dag? En bok med god syntaks, et språk med djervhet og klarhet, med intensitet og tempo, som er i dypt samsvar med den arbeidsintensive og selvbevisste politiker. Og hvilken statsminister kan innlede første del av sitt memoarverk på følgende måte: «Dagen er der. Min beslutning skal gjøres kjent...»

Kvikksølv i blodet

Som man forstår har ikke Gro latt seg friste til å skrive et historisk epos, men er boka et godt og utfordrende kildeskrift? Den er for eksempel fri for fotnoter, den bygger ikke på utførlige dagbøker og er noe løsaktig med kildestoff hun har mottatt fra nære medarbeidere. For ofte blir det oppslag og kommentarer i dagsavisene som driver framstillingen, sjelden til forkleinelse for journalistene, men en svakhet for boka.

Som sagt: styrken ligger i den subjektive åpenhet, og slett ikke i den kritiske distanse til seg selv. Jenta var født med kvikksølv i blodet, var fra første stund ingen engel, og kunne stå oppreist i gymnasklassen og kalle sin lektor «din dritt!» når hun følte seg tråkket på. Legegjerningen måtte nødvendigvis tilføre henne litt åndens ro og en smule evne til å lytte. Hun oppdaget etter hvert røde flekker på halsen i trengte situasjoner, et helt folk har tidvis delt hennes tårer i triste stunder. Hennes morsrolle kan de fleste ta inn over seg med lærerik glede.

I bås med Willoch

Jeg tror at myten om Gro som ble politiker ved tilfeldighet og statsminister gjennom en misforståelse må blekes etter lesningen. Jeg har vanskelig for å forestille meg at noen statsminister har gått til jobben med større ambisjoner og selvsikkerhet i dette hundreåret enn Gro . Det måtte så fall være Gunnar Knudsen. Johan Nygaardsvold vaklet ofte og ville hjem til Hommelvika. Einar Gerhardsen tvinnet tommelfingrer på Kristi Rolighet, Bratteli sklei på plass da han var utslitt, Nordli ble statsminister på et katastrofalt kompromiss, nei, her må hun finne seg å stille i samme bås som Kåre Willoch, selv om han i boka er fiende nr. to.

Det minst overraskende ved dette memoarbindet er hennes nærmest hatefulle oppgjør med Reiulf Steen og Kåre Willoch, en innenfor, en utenfor murene. Den politiske nyhetsjournalistikken vil måtte dreie seg om forholdet til disse to i dagene, for ikke å si ukene, som kommer.
Jeg har ikke lest meg til sensasjonelle nyheter av historiske dimensjoner, selv om de moralske anklagene mot herrene knapt har sidestykke i vår litteratur, bortsett fra en del koleriske utfall fra Haakon Lie.

«Hun ble alt»

Arbeiderpartiet var som kjent uten klar ledelse og samhold de siste åra på 70-tallet og fram til 1981: statsminister og partiformann fungerte ikke, tidvis på grunn av sykdom og utmattelse overfor problemene, samtidig som de betraktet nestlederen som en konstruert computer, uten menneskelige og politiske forutsetninger. Gros oppgjør med Nordli og Steen i boka er legitimt og forståelig, hennes versjon måtte en gang komme i sin fulle bredde, særlig når den halte og den blinde slo seg sammen og holdt henne utenfor i et taskenspill som til Arbeiderpartiet å være nærmest var uten sidestykke. Når vi i dag sitter med fasit, er det lett å se at det måtte ryddes plass for henne etter disse to overgangsfigurene. Men når oppdaget hun egentlig at hun var på vei til å ta den fulle ledelsen av parti og regjering? Her blir framstillingen flytende. Kanskje husket hun hva hun som attenåring tenkte i 1957:

- Jeg kunne ikke bli alt, slik jeg aller helst ville. Hun ble alt.

Og Kåre Willoch ble endelig hennes motstander; det fikk hele folket lære å irritere seg over i utallige dueller. Og Gro innrømmer i dag: Vi ble visst avslørt med våre svakheter, begge to. Begge har vilje og utholdenhet til ulidelig trettekjærhet og selvrettferdighet, men når Gro beskylder Willoch for løftebrudd og annen styggedom på det fortrolige plan, skal vi studere dokumentasjonen nøye de kommende dager.
De fleste politikere får gode attester i boka, hva med litt raushet overfor en gammel motstander som Willoch. Å sette ham i forlegenhet hadde kledd både forfatterens temperament og en bok som åpenbart er skrevet både med humor og lyst, men hvor det også er åpenbart at Gro har vært mottakelig for råd og hjelp. Hun kan faktisk lytte, så utrolig det enn høres for mange.