Kjerringa mot strømmen

Lom og Skjåk Sparebank er Askeladden, eller kanskje helst kjerringa mot strømmen, i norsk bankvesen. Den har ikke latt seg dåre av sirenenes sang og motstått det meste av de råd som har kommet fra høyeste hold i stat og næringsliv. Ikke har den fusjonert med noen, og ikke har den innført gebyrer på sine tjenester. Det er tydeligvis ikke billigere for oss innskytere og låntakere å drive store enn små banker, og det er all grunn til å anta at vi belastes med gebyrer for å finansiere stormannsgalskapen i bankstyrene.

Ikke bare viser Lom og Skjåk Sparebank til god bedriftsmessig lønnsomhet og fornøyde og lojale personkunder både innabygds ogutabygds: Denne fjellbygdsbanken eksporterer banktjenester til Oslo. Den har også vært svært så villig til å ta sjanser for å få utvikla næringslivet i Lom og Skjåk. Det har ikke bare ført med seg en del tap, men også levedyktige bedrifter, som gir disse avsidesliggende fjellbygdene et slående moderne preg.

Nå har denne forvitnelige banken, som fylte 125 år i 1998, fått sin historie, «Banken som bygdeutviklar», skrevet av Håvard Teigen.

I formen er denne boka bedriftshistorie, en gjennomgang av Lom og Skjåk Sparebanks utvikling siden starten i 1873. Men i innhold er boka mye mer enn det. Teigen har skrevet ei usedvanlig fokusert og anvendelig økonomisk bygdehistorie, som ikke bare forteller «wie es eigentlich gewesen ist» med hensyn til bankvesenet i Lom og Skjåk, men som også reiser allmenne spørsmål om økonomisk vekst: Hva slags rolle spiller lokal økonomisk organisasjon for vekst og utvikling - i forhold til egen oppsparing og profittmotiverte investeringer utenfra? Hva er forholdet mellom tradisjonelle og nye næringer i en vekstprosess? Er politikerinnblanding i næringslivets beslutninger nødvendigvis en veksthindring - om en er opptatt av lokale økonomiske mål? Forfatteren stiller spørsmål som det er vanskelig å finne pålitelige og anvendelige allmenne svar på, om en stiller dem for nasjonen eller omfattende regioner, men som gir stor innsikt for den som er opptatt av oversiktlige lokalsamfunn.

Håvard Teigen har naturligvis gode forutsetninger for den oppgaven som han har løst på en så fremragende måte: Siviløkonomeksamen med spesialisert videreutdannelse i økonomisk historie, kombinert med detaljert kunnskap om personer, bedrifter og motsetninger i den bygda der han er vokst opp. At han på denne måten har fått så vel avstand som nærhet til det han skriver om, har satt ham i stand til å skape et verk som det er en kontinuerlig fryd å lese i, også for oss som stort sett bare har opplevd de ubygde delene av Lom og Skjåk.

Økonomisk historie har lett for å kjøre seg ut i ei av to veigrøfter: Den vanligste er heltedyrkelse, heroiserende sagaer om oppfinneren, entreprenøren eller organisasjonsatleten som setter i gang ting og skaper forandring og vekst. Eller en kan falle i den kollektive eller strukturelle veigrøfta, som gjør lokale eller nasjonale endringsprosesser til utslag av markedsbevegelser, folketilvekst, «globalisering» eller andre «overindividuelle» trender.

Det som gjør Teigens bankhistorie spennende, er at den er kollektivhistorie og individorientert entreprenørhistorie samtidig. Markante skikkelser, i bankens styringsorganer og administrasjon, innovative bønder og industrigründere trer fram, men mot et detaljert bakteppe av kollektive institusjoner - som Skjåk Allmenning fra 1798 og talløse samvirketiltak fra slutten av 1800-tallet. Banken er både en arena der særegne personligheter utfolder seg, og et kollektivt redskap for bygdefellesskapet. Særlig interessant er bankens rolle på det feltet der norske bygdesamfunn har hatt sin akilleshæl: Bygdefolk er stort sett gode til å skape sin egen jobb, men de gjør seg lett avhengig av utabygds kapital og kunnskap når bedrifter med flere ansatte skal etableres. Her har Sparebanken gjort særdeles viktige jobber i Lom og Skjåk, ved å hjelpe fram bedrifter som ellers aldri ville ha kommet i gang i fjellbygder med dårlige kommunikasjoner.

Denne suksesshistorien viser også hvor nødvendig det er at en sparebank er forening og forretning samtidig. Sparebanken har ingen eiere, og alt overskudd kan gå til konsolidering og til gode formål i bygdene - som tap på risikable etableringer eller ideelt ungdomsarbeid. I styret sitter bygdas beste folk, amatører som sikrer bygdefolks eierfølelse og lojalitet overfor banken. Men dette stiller også store faglige krav til personalet. Teigen viser ellers hva som skjer når en sparebank blir fusjonert: Da forsvinner millionverdier sporløst ut av kommunen - nettopp fordi det kollektivet som har bygd opp banken, ikke har formelle eierrettigheter. Når Lom og Skjåk har vært i stand til å verge seg mot denne formen for «moderne landsbygdrøveri», som Teigen kaller det, viser han at det skyldes at styre og administrasjon har vært dominert av det han kaller «samfunnsentreprenører», aktører som har vært like opptatt av lokalsamfunnet som av sin egen økonomi.

Interessant er også Teigens behandling av kontroversielle forhold. Det har jo ikke alltid vært idylliske forhold mellom storbøndenes Lom, og det noe mer egalitære og småbrukspregede Skjåk, selv om bygdene har vært sammen om banken, som vel også må ha vært arena for bygdestrid. Teigen dokumenterer viktige forskjeller mellom disse kommunene, og viser hva slags taktikk ledelsen har måttet bruke for å hindre konflikter.

Vanskeligere har det sjølsagt vært å finne en måte å håndtere bankens historie under verdenskrigen på: De ledende menn var medlemmer av Nasjonal Samling. Forfatteren er født etter krigen, og han er vel en av de første lokalhistorikere som går rett på sak og tar opp aspekter ved den lokale okkupasjonshistoria som andre forfattere stort sett har gått i store buer utenom.

Der denne anmelderen vokste opp, hadde NS-myndighetene problemer med å finne såpass som en bygdetulling i hver kommune til ordfører, og de få partimedlemmene ble nesten fullstendig sosialt isolert. I Lom og Skjåk Sparebank var om lag halvparten av styre og forstanderskap medlemmer av NS. «Nesten same kva målestokk ein bruker, er dette kraftig kost,» sier forfatteren.

Men det var ikke Quislings og tyskernes regime som ga NS-medlemmene i Lom og Skjåk disse posisjonene. De fleste satt i styre og stell lenge før krigen. Det var kort og godt en stor del av det en kan kalle «den gamle eliten» i disse fjellbygdene som gikk inn i Nasjonal Samling - etter flere forskeres mening som en reaksjon på den maktstilling som den allmenne stemmeretten hadde gitt småfolk i bygd og by. Særlig på de gamle slektsgårdene i Lom satt det bra folk som kom på den gale sida - som Paal Aukrust (bror av poeten) og Eiliv Gran, som ellers er en av forfatterens helter - som «samfunnsentreprenør».

Ifølge Teigen er det ingenting som tyder på at det NS-dominerte styret i bank og kommune utnyttet makta til fordel for bygdenes partimedlemmer, Quisling-regjeringen eller tyskerne. Dette kom også fram etter rettsoppgjøret, der Heimefrontens lokale ledere ba om frikjennelse for både bankens styreformann og lensmannen. Den siste hadde f.eks. stilt radioen sin til disposisjon for heimefrontfolk! Både lensmann og ordfører fikk sine posisjoner igjen. Og det var det. (Men en kan grøsse ved tanken på hvordan det ville ha gått om det bare hadde vært slike bygder som Lom og Skjåk i Norge i 1940!)

Til slutt: At disse bygdene har fått en så innsiktsgivende økonomisk lokalhistorie, er et slående eksempel på hva vi har tapt gjennom de dyre fusjonsprosessene. For det er jo ingen grunn til å vente at de store regionbankene, og alle de nisjeinstitusjonene som nå skummer fløten av bygdefolks oppsparte midler, noen gang vil finansiere tilsvarende historikerinnsatser på de lokalsamfunn som de lever av.