Kjerringa mot strømmen

Årets hittil beste comeback.

CD: Den kommersielle amerikanske r’n’b- og soulverdenen er fylt opp av glatt juksehår, forseggjorte negler, bar hud, bling og seksuelle hentydninger. Ikke at det er noe galt med noen av delene, men Erykah Badu skal ha ros for å være kjerringa mot strømmen.

Brennende engasjert

Badu er herlig annerledes, og noe helt for seg selv. Derfor velger hun å legge til singelen «Honey», platas mest umiddelbare låt og den som minner mest om god gammel Erykah, som et skjult bonusspor.

Og det på sitt første ordentlige fullengdealbum på åtte år, som på mange måter er et comeback. Ikke for å være arrogant, kan man anta, men sannsynligvis fordi den lette og oppstemte kjærlighetslåten stjeler fokus fra det politiske budskapet.

«New Amerykah Part One» er nemlig, som tittelen lover, første del av en planlagt serie om tilstanden i USA. Plata er politisk, men ikke på den desillusjonerte eller resignerte måten som råder nå om dagen. Erykah Badu henter fram det brennende afroamerikanske engasjementet vi nordmenn bare kjenner fra filmer om Black Panther-bevegelsen, det som gjennomsyrer hverdagslivet og alle aspekter ved det, og som manifesterer seg musikalsk i funk.

Dekonstruerer drømmen

For ikke bare politikken ser til 1970-tallet, musikken gjør også ofte det. Åsted for innspilling var tross alt Jimi Hendrix’ gamle Electric Lady-studio i Greenwich Village. Plata åpner med Funkadelic-pastisjen «Amerykahn Promise», arrangert av selveste Roy Ayers, der manipulerte lyse og mørke stemmer kommer med ymse lovnader. Løftene blir til løgner idet den amerikanske drømmen dekonstrueres. «The Healer» er minimalistisk religiøs messing om det som er større enn religion og regjering – altså hip hop – dedikert til J. Dilla.

Den avdøde produsenten gjennomsyrer i det hele tatt mesteparten av albumet. Både indirekte i Shafiq Husayn (fra Sa-Ra Creative Partners) og Madlibs produksjoner, og direkte på «Telephone», skrevet av Badu, James Poyser og The Roots-trommis Ahmir «Questlove» Thompson dagen etter begravelsen for to år siden.

Stagnerer aldri

Det kanskje aller beste med Erykah Badu, er hvordan hun ikke stagnerer i en formel, noe som lett kunne skjedd etter suksessdebuten «Baduizm». Hun fortsetter å utfordre, både lytteren og seg selv. På «Master Teacher» hører man at Badu har lært like mye av gjesten Georgia Anne Muldrow og hennes psykedelia, som Muldrow i sin tid sikkert har latt seg inspirere av Badu.

Viljen til fornyelse og uviljen til å ta kommersielle hensyn, gir etter hvert full uttelling. «New Amerykah» vokser proporsjonalt med antall runder i spilleren, og når de først sitter, blir til og med de vanskelige låtene bedre enn radiovennlige «Honey». Lettfordøyelige hits servert av strømlinjeformede artister er vel og bra, men det må finnes en motvekt, noe som driver musikken framover.

Verden trenger Erykah Badu.