Kjersti Bergesen

- Ser jeg jævlig ut under fingrene, er det fordi jeg jobber. I går klemte jeg fingrene da jeg støpte, og det ble for vondt å vaske dem, forklarer Kjersti Bergesen.

Hun sitter på toppen av en bakke, omgitt av grønnsvær, hun ler og banner om hverandre - og har svarte sørgerender under neglene.

DAMA SOM FUNKLET MED

filmstjerner på «Filmguiden» på TV2, står nå mest med rumpa i været og graver i mold. Hun skal lage sitt drømmeprogram - om hage - fra Blomsterdalen i Fana der hun bor. - Jeg måtte forandre meg, en kan jo ikke holde på med det samme hele tida. Etter at jeg hadde anmeldt 2000 filmer, greide jeg ikke komme opp med annet enn floskler. Det er forbannet vanskelig å fortelle en historie på tre linjer, til slutt syntes jeg alle filmene handlet om det samme: Mann sjalu på kone, han klekker ut noe for jævlig, blir supervoldelig, ingen har egentlig skylden, bla, bla... Da ble anmeldelsene slik: «Grei underholdningsfilm, for dem som ikke ønsker noe mer», skjønner?

VI SKJØNNER.

Hun knatrer på bergensk og bøtter innpå med kaffe. Hauger med jord, sørpevann og sanddyner griner mot oss fra hagen. Så dette er drømmehagen? - Det ser ille ut, men jeg skal vise hvordan det blir bedre, forklarer hun. - Dette programmet er noe jeg har grått meg til å få gjøre. Jeg skal lage hagemiljøer som er noe annet enn vanlige norske hager med plen og ripsbær. Hage er kreativt, det høres jævla teit ut, men her gjør jeg som jeg vil og kan, uten at noe skal behandles av styrer og råd. Jeg holder på så lenge jeg gidder, og har jeg ikke lyst til å luke ugress, nei, nei, så gidder jeg ikke det. I en hage kan en møblere og ommøblere, du vet, vi kvinner liker sånt. Hun blunker et «skjønner?» - og det går an å skjønne mye, men at en som en gang var opptatt av politisk journalistikk, nå stikker hodet i jorda og gjør det fullt og helt - er vanskeligere å forstå. - Jeg har gitt opp å redde verden med journalistikken, i stedet prøver jeg å gi folk en trivelig stund. Da synes jeg jeg gjør noe greit og nyttig - for eksempel kan jeg smette inn at bøndene skal slutte å bruke kunstgjødsel, at de skal behandle hønene bedre og hvorfor skal alle dyrke dårlige tomater - det er det samordnete jordbrukets skyld.

SNAPP, SNAPP I VÆRET,

det var bra hun måtte puste nå. - Neste år skal jeg ikke gjøre en dritt, da skal jeg sitte og se - jeg liker å se på noe vakkert. Jeg skal ha hageparties, grillfester og mye god hvitvin. Vennene hennes ville ledd av en slik ytring. For den tidligere rockedama fra Bergen er ikke den som er i beit for drømmer. Men hun har sjelden ro i ræven , som det så pent heter her, til å sitte og glo. - Jeg er håpløs, et eller annet sveiver i knotten hele tida, men etter hvert er jeg blitt klokere, skjønner at jeg ikke kan gjøre alt jeg kommer på - men det hjelper med pågangsmot. Du kan hakke gjennom fjell, det tar bare litt tid.

KJERSTI BOR SAMMEN

med familien sin i Fana utenfor Bergen. Sølvskimrende åkrer bølger seg utover. Hun bor sammen med lydmannen som fulgte henne fra den tida hun gjorde suksess med popgruppa Secret Mission. Sammen har de to barn på ti og tolv år. - Jeg ble mor da jeg var 25 år, i grunnen ganske smart, ungene blir store mens jeg ennå ikke er blitt gammel. - Rockekarrieren, hvor ble det av den, da? - Det var morsomt da vi solgte 10000 plater og turnerte rundt i Europa. Vi spilte i store haller for 6000 mennesker - det var da jeg var småbarnsmor. Men plutselig sluttet nøkkelpersonene vi hadde forholdt oss til i plateselskapet, det ble krangling og lite penger, og jeg bestemte meg for å slutte. Men jeg har ennå lyst til å gå i studio med kjempeflinke folk og lage musikk. Lenge fortsatte jeg å skrive egne låter, men nå tar ungene alt som er av plass i huset, jeg tror jeg må bygge en liten hytte i hagen min.

KJERSTI HAR GJORT

det til en vane å flytte lenger og lenger ut av sentrum, hun vil være i fred. Her småsnakker hun med en kjøttmeis som hjelpeløs prøver sine første vingeslag, hun sier vokt deg for katten og hundene, lille pip - tar en slurk av kaffen etterpå - og ingen ser og hører noe. - Det er deilig at ingen glor inn vinduene og i hagen, her får jeg tid for meg selv. I hagen min er det ingen stengetid, det er det beste. Sitte sånn med vin og gode venner en varm sommernatt og vente på at sola kommer. Ta med høyttalerne ut, spille heftig musikk eller «Faunens ettermiddag» av Debussy og høre lyden forsvinne utover - åh, det er flott. Hun smiler salig - i fred og ro. - Jeg høres jo ut som ei gammel kjerring, slik jeg snakker over meg om fred og ro og hage. Men jeg er jo ikke helt tulling. Jeg rusler ikke rundt med hatt og blomstrete kjoler og klipper roser, for eksempel. Med den jobben jeg har, kjennes det av og til ut som jeg blir invadert av folk, da er det godt å komme hit. Ferie for meg er å være hjemme, til ungenes fortvilelse. Jeg har fartet mye, ofte lurte jeg på hvor det ble av meg. Kreativiteten blir borte i støyen. En trenger ro for å finne sin egen stemme, finner man ikke den blir en i villrede, «på den ene side slik, på den annen side sånn». Når jeg roer ned, kjenner jeg min egen stemme og vet hva som er riktig.

DA KJERSTI VAR LITEN,

skulle hun bli «noe med TV», stillsfotograf - eller forfatter. - Jeg har ikke lagt forfatterplanene på hylla, det er en vidunderlig ting å skrive. Når jeg er alene i huset, finner jeg fram en flaske vin og en liten PC som jeg klaprer på. Jeg har mange begynnelser på bøker lagret, men jeg er nok ikke sterk nok på historiefronten. Jeg synes bare det er gøy å jobbe med ord, uten at jeg skal noe sted, bare skape en stemning - men nå er jeg altfor sjelden hjemme alene, du skjønner «forfatterskapet» mitt er temmelig ambisjonsløst. Ikke spør meg om forfatternavn! Jeg digger science fiction - bare tenk deg hvordan et vesen fra en helt annen verden ville forholde seg til oss første gang, bare tenk... Hun hviler blikket i det grønne og forsvinner ut i sin hage. - En hage sier mye om menneskene og lynnet til dem som bor der, sier hun så. - Og hva forteller din hage om deg? - At her bor det en dame som tror hun er superwoman - which she is not!