Kjersti Strømmen

17 år gammel spurte Kjersti Strømmen en lokal journalist hvordan hun kunne bli utenrikskorrespondent. Han bare lo av henne. Idag er hun den yngste korrespondenten for NRK noensinne - og hun dekker en tredjedel av verdens befolkning.

Kjersti Strømmen er bestemt - og tøff. Som tenåring skrev hun brev til NRK i Oslo der hun ba om oppskriften på å bli korrespondent. Hun fikk ingen. Sannsynligvis fordi det ikke finnes noen.

MEN STRØMMEN LAGET SIN

egen oppskrift på «hvordan bli utenrikskorrespondent». Jakten på stadig nye utfordringer og behovet for penger til å reise ga en bred yrkeserfaring. Hun ble drosjesjåfør og rafteinstruktør, men også bartender, lærer, sildefabrikkarbeider, turistguide og sosialarbeider for flyktninger.

34-åringen har i grunnen mistet litt oversikten over erfaringene og i hvilken rekkefølge de kom, men er fullstendig overbevist om at opplevelsene var et nyttig krydder i en lang og langt kjedeligere akademisk karriere. Studiene i sosialantropologi, sammenliknende politikk og japansk dannet grunnlaget for et analytisk forhold til verden, men det har alltid vært nysgjerrigheten som seiret.

- Det er først nå jeg vet hvor jeg skal være for en lengre periode, sier hun raskt, og på innpust legger hun til at det er i grunnen deilig å tenke på. - Jeg er veldig stolt når Kjersti presenterer meg som «mi journalistiske mor». Da står jeg på steinen og sier kykeliky. For Kjersti er uvanlig flink, både som journalist og som menneske. Hun er så grundig at det nesten knekker henne. Hun slår seg aldri til ro med delvise løsninger. Hun forlanger det optimale av både seg selv og oss. Kjersti er veldig direkte i formen, uredd og ikke konfliktsky, og det er en egenskap som kommer godt med, både på Marienlyst og i Asia.Karl Eileraas, ungdomsvenn: - Vi har kjent hverandre i 20 år, og hun har alltid vært en selvstendig eventyrer. Hun er veldig spennende å prate med, og har god greie på samfunnsforhold - og nye kulturer. Hun er en ekstremt utholdende sliter som ikke gir seg. Hun takker ikke nei til utfordringer, og hiver seg ut i både ting hun behersker og noe hun også ikke behersker så godt.Programleder: Har ingen slike helter, men mye proft i Dagsrevyen. Ellers er vel Hilde Hummelvoll den jeg vet om i Norge som er mest naturlig og sjarmerende på skjermen.Litteratur: «Tante Augusta» av Graham Greene - utvilsomt! Også James Baldwins «Another Country» og Tarjei Vesaas' «Isslottet».Musikk: Acoustic M, et japansk band som er influert av amerikansk musikk. Dessuten: Massive Attack, Øystein Sevåg og VAMP!!! Altså alt etter tid og sted og stemning.Film: «Short Cuts», alle Zhang Yimous filmer. Shunji Iwai gir også grundige inntrykk.Mat og drikke: Sashimi og skikkelig god gulrotsaft.Beste tv-minne: Da jeg fikk dekke de kinesiske reaksjonene på bombingen av den kinesiske ambassaden, kanskje? Det var den første store utfordringen herfra. Jeg blir egentlig aldri fornøyd.Verste tv- minne: Det har jeg fortrengt...Aktuell som: NRKs korrespondent i Asia.

FOR KJERSTI STRØMMEN HAR EN

hektisk fortid. Som 17-åring ble hun utvekslingsstudent, og studerte kunst og design i Australia. Siden har hun reist under de fleste himmelstrøk innimellom jobbene og studiene - og hun har hatt flere lange opphold i Latin-Amerika, Midtøsten, Afrika og Asia. Ofte minst tre måneder i slengen.

Da måtte hun hjemom en tur for å avlevere en eksamen eller to. Til slutt ga Rotary henne en kanadisk journalistutdannelse, og den japanske staten spanderte på henne halvannet år med studier i Tokyo. Hun suste gjennom avis-, fjernsyns- og radioredaksjoner for å få mest mulig journalistisk erfaring på kort tid.

- Alt dette har vært en viktig ballast for meg, for jeg var nok langt mer målbevisst enn tilskuerne mente det kaotiske livet mitt kunne bety. Gode råd i forhold til det jeg selv ville, var sjeldne. Så framfor alt har jeg lært at man må stole på sine egne overbevisninger, sier asiakorrespondenten, som nå har gjort unna det første halvåret i den harde og krevende jobben. De første seks månedene går for å være de tøffeste.

- Det har vært et slit å få ting til å fungere. Jeg har hatt min porsjon med uhell både når det gjelder vannlekkasjer, tekniske sammenbrudd og kamp mot en uutholdelig støyforurensning. Slike ting som egentlig ikke har noe med jobben å gjøre, men som trenger seg på og nekter å forsvinne før man tar det på alvor. Heldigvis har jeg en glitrende liten gjeng med venner og positive kinesere som har oppmuntret meg gjennom slike tragiske kapitler, sier hun, og håper det verste er over.

Hun føler seg meget privilegert. Noen trodde på entusiasmen, viljen og erfaringen hennes - og dermed havnet hun i Kina.

- Takknemligheten er stor, sier Strømmen, som hadde sitt første vikariat i NRKs utenriksredaksjon for fire år siden.

- Jeg var overlykkelig da jeg følte at jo da, her hører jeg hjemme, både faglig og kollegialt. NRK har for meg alltid vært symbolet på den seriøse norske utenriksdekningen, og jeg er ydmyk i forhold til å leve opp til det jeg selv respekterer. Det er jo ikke alltid så lett...

ASIAKORRESPONDENTEN

oppfatter Kina som den største journalistiske utfordringen i det enorme geografiske området hun skal dekke. Hun forteller om høy selvsensur på grasrotplanet, og stadig økende begrensninger på utenlandske journalisters bevegelsesfrihet.

- Er det mulig å drive fullt ut kritisk og uavhengig journalistikk i Kina?

- Det er kjempevanskelig. Selv fagfolk vegrer seg for å fortelle om sine spesialområder, av frykt for at deres uttalelser skal brukes til å sverte Kina. De fleste jeg intervjuer, sier til meg etterpå: Husk å være balansert! Det er jo ironisk når man leser mye av det som trykkes her, sier asiakorrespondenten, som likevel håper at en sakte, men sikker bedret forståelse av språket skal gi mer innpass hos vanlige folk.

For Japan var også en kraftig utfordring for henne i nesten to år, men Strømmen mener likevel det var verdt innsatsen. Hun kan fortelle i timevis om de mange kulturelle kodene som bare venter på å bli oppdaget og løst, for så å gi etter for en spennende ny innsikt i noe som var en uforståelig verden.

- Det høres ut som en sann tålmodighetsprosess. Hvordan går det da? Du er jo ikke kjent for å være tålmodig?

- Riktig! Jeg er intenst utålmodig, alt skal helst skje nå, men samtidig gir jeg meg ikke. Det er veldig slitsomt.

SLITSOMT MÅ DET OGSÅ HA VÆRT

å jobbe dag og natt med konflikten på Øst-Timor og Kinas 50-årsjubileum, men asiakorrespondenten mener det er journalistens kall å være til stede.

- Tragedien på Øst-Timor er en historie man ikke kan la være å fortelle. Midt i alle økonomiske og politiske analyser er det slike historier som gir oss journalister bakkekontakt og ydmykhet. Jobben går jo ut på formidling, og øyenvitneskildringen er det nærmeste man kommer en sannhet. Men overgangen fra ruiner til tusen vakre ballonger på Den himmelske freds plass i Beijing var dramatisk. Nesten surrealistisk. Men slik er jo livet også, på godt og vondt.

- Hva er den største personlige utfordringen i jobben?

- Jeg har skjønt at jeg må roe ned for å klare et langt løp. Det er viktig å gjøre andre ting - og bryte. Men på en annen side er ingenting rutine i denne jobben. Det er håpløst å planlegge noe som helst, og det er vanskelig å opparbeide seg et nettverk av venner. De andre sidene jeg elsker ved livet, fjellet, havet, kjærligheten, alt slikt blir som en slags siderett... nå.

- Lett å bli frustrert?

- Jo, denne jobben er mer enn hva en person kan gjøre. I Asia finnes det alltid flere historier enn man makter å fortelle, og følelsen av ikke å strekke til gir til tider en konstant dårlig samvittighet.

- Hva har du lært?

- At jeg må lære å sette grenser for meg selv.

- Redd for å bli utbrent?

- Ja, jeg kjører meg ned til bunns med flagget til topps. Men jeg har jo svømt mange nok ville elver til å vite at man kommer til overflaten med ny entusiasme og inspirasjon.