Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Helgekommentaren:

Kjetil Rolness: Kvinnen har makt som sexobjekt

Hva vi kan lære av TV-serien "The Deuce" og Playboy-kongen Hugh Hefner.

Meninger

TIMES SQUARE, NEW YORK, 1971. Byens mest sleazy strøk i byens mest sleazy periode. Vi er ved pornobransjen fødsel. I en bar sitter Abby, hippiestudent fra et møblert hjem. Hun har semesteremne om «eksistensialismen og det absurde» og spør bartenderen om han kjenner Camus. Vincent sier han kjenner Sabu, bryteren i filmen «Jungleboken».

Hun fniser, og lurer på om det er han som har kledt servitrisene i trikot, strømper og høye hæler. Ja, svarer han, nesten stolt. «Jo bedre de ser ut, desto mer tips får de.» Abby setter blikket i han. «Har du noengang tenkt hvordan det må være for dem å bli objektifisert?» Vincent hever øyenbrynet og sender ut en røyksky. «Objecto-who? You gotta slow down, kid. I'm just a guinea from Brooklyn.»

PÅ GATA: Maggie Gyllenhaal spiller prostituerte "Candy" i "The Deuce". Foto: HBO Vis mer

DET ER ET MØTE mellom samfunnsklasser. Mellom akademisk teori og pragmatisme på gatenivå. I dag kan vi fastslå at kjønnsteorien vant debatten, men tapte krigen. Pornoindustrien er forbi gullalderen, men pornografiseringen er overalt. Samtidig har den begrepsbaserte og erfaringsfattige kritikken fullstendig tatt over den offentlige samtale om sex, makt og verdier. Alt handler om kvinnen som offer. For mannsamfunnet. Patriarkatet. Kjønnsmaktsordningen. Strukturer, baby. Tankemodellene gjør at vi slipper å tenke - og spørre nettopp hva aktørene selv føler.

Kanskje en ung kvinne fra trange kår, med en brokete fortid, uten sjans til noen universitetsplass, kunne fortalt at hun for en gang skyld føler makt - rollen som sexobjekt. At hun blir sett, begjært og verdsatt. At hun møter respekt på gaten. At menn i dress betaler henne for å miste kontrollen. At hun har varme følelser for sin hallik.

MORALSK UBEHAGELIG? Ja. Derfor bør du se «The Deuce». Her er brutale scener der halliken risper opp jenta med kniv og hveser: «Enten du er kåt, varm eller kald, skal du tjene penger for meg!» Her er ømme, intime øyeblikk med samme par. Et slags skjebnefellesskap i en sosial felle, på utsiden av anstendigheten. Her er eldre kunder som betaler "hora" for å se film sammen. Og yngre som kommer for tidlig, og trygler om en sjanse til. Hvordan passer alt dette i kjønnsmaktskjemaet?

«The Deuce» er en leksjon i seksualrealisme, mens nesten all debatt om porno og prostitusjon er drevet av ideologi og idealisme. Serien handler om den «messy» seksualiteten, hinsides romantikken og kjernefamilien. Ikke om hvordan det kunne være, hvis ingen hadde skitne fantasier, alle fikk sine behov tilfredsstilt, og sex var det eneste i verden som var unndratt kapitalismen.

POLITISK KORREKTE FORDOMMER er også blitt utfordret med bortgangen til Playboy-grunnlegger Hugh Hefner. Det er ikke lett å felle en dom over en mann som bidro til å fremme den seksuelle revolusjon (ut med sexlover, puritanisme og fordømmelse, inn med abort, prevensjon og nytelse), men samtidig levde ut en infantil guttedrøm om å være konge med eget harem, bestående av kaniner. Nærmest en infam spøk, også på bekostning av grisen selv. Og han bare smilte av anklagen om objektivisering:

«Hva er galt med å hylle kvinnen som sexobjekt? Hvis ikke kvinner var sexobjekter ville de ikke bli noen neste generasjon. Kvinner er sexobjekter. Det betyr ikke at de ikke mennesker. Å være et sexobjekt gir en kvinne utrolig makt. Sex, og tiltrekningen mellom kjønnene, får jorden til å snurre rundt.»

CAMILLE PAGLIA, feministen som elsker å refse feminister, mener Hefner og Playboy gir et mer sannferdig bilde av seksualiteten enn dagens kvinnebevegelse. Objektivisering er et kjennetegn ved menneskearten og hele kunsttradisjonen. Hvorfor kritiserer ikke feminister motebransjen, dameblader eller homseporno for objektivisering? Hvorfor ser de ikke at pornokvinnen er aktiv, villig og utfordrende? Hun skaper illusjonen av at betrakteren selv blir begjært, ikke av å være et dødt objekt. Feminister forveksler pornografi med nekrofili.

Også her er «The Deuce» mer to the point, når den skildrer prostitusjon som tinggjøring i Marx' forstand. Horen er arbeidskraft. Men denne reduksjonen av personen kjennetegner alt lønnsarbeid, og er kjønnsnøytral. Utnyttelse og mishandling forekommer også i mange andre bransjer, som ikke er stemplet som en samfunnsfare.

OG HVEM FORTELLER sannheten fra innsiden av The Playboy Mansion? «Varslerne» Gloria Steinem og Holly Madison? Eller takknemlige Pamela Anderson og Lillian Müller? Jaki Nett, en av første mørkhudede bunnyene, forteller til The Guardian at Playboy-klubben finansierte utdanningen hennes, at det var nulltoleranse for seksuell trakassering, og hun følte seg mer beskyttet inne i klubben enn utenfor.

Javel, kanskje stelte Hefner pent med kaninene og playmatene sine. Men lærte han ikke menn at kvinner bare duger til å være sexy? Vel. Playboy viste at selv politikvinner kunne kaste klærne for kamera, uten å miste ære eller status. Magasinet trykket tekster av Germaine Greer, Joyce Carol Oates og Margaret Atwood. På nittitallet hadde konsernet 20 prosent kvinnelige ledere, 40 prosent mellomledere, og en kvinne som toppsjef. Hefners datter Christie er den lengstsittende kvinnelige CEO og styreformann i amerikansk bedriftshistorie.

SÅ KOMPLISERT er verden der sex, makt og penger møtes. Uten at det affiserer våre hjemlige debattanter. I Morgenbladet fastslår Feministisk Initiativ at «halliken» Hefner bygde sitt imperium på kvinnehat. I Dagbladet framstiller Eirik Husby Sæther, forfatteren av romanen «Pornomania», pornokonsum som seksuell narkomani.

Det er en virkelighetsfjern, åndslammende skrekkpropaganda som har gått på autorepeat siden syttitallets pornobål. Faktisk synes kulturkløften fra baren i «The Deuce» å ha økt i takt med utdanningseksposjonen. Den kommersielle sexverden blir stadig vanskeligere å forstå for folk som har sittet lenge på lesesalen. Paglia må drive voksenopplæring: «Det er definitivt ikke en verden av uvillige kvinner. Ei heller er den drevet av mannlig mishandling. Det er en verden av showgirls, av overdådig kvinnelighet, en struttende stil som har sin egen besnærende seksuelle dragning, som de fleste unge på dagens eliteuniversiteter ikke har noen som helst kontakt med. »

MEN MAN FRISTES TIL Å SPØRRE: Har ikke moderne, velutdannede kvinner kontakt med noe av denne dragningen hos seg selv? Opptil flere av dem er tross alt observert på offentlig sted med sminke, høye hæler, trange kjoler og push-up-bh. Blir det ikke kognitiv dissonans av sånt? Her er tegneserieversjonen:

Hun: - Jeg vil ikke at du skal betrakte meg som et sexobjekt.

Han: - Aldri, elskede, æresord. Jeg sverger at jeg ikke engang ville komme på tanken!

Hun: - Kan du vennligst forklare meg hva du mener med det?!?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook