Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kjetteren Kjærstad

«Menneskets vidde» sprenger hele det litterære feltet vidåpent.

BRILJERER: Jan Kjærstad tilbyr nye, eggende perspektiver, tvinger leseren til å tenke annerledes og briljerer som litteraturformidler. Foto: KRISTIN SVORTE
BRILJERER: Jan Kjærstad tilbyr nye, eggende perspektiver, tvinger leseren til å tenke annerledes og briljerer som litteraturformidler. Foto: KRISTIN SVORTE Vis mer

ANMELDELSE: Jan Kjærstad gjør det ikke enkelt for seg selv. Han skriver bredt anlagte idéromaner som gjerne blir fortalt av personer som strever med (det norske) språket.

For eksempel ble «Forføreren» (1993) fortalt av den indiskfødte Kamala Varma, mens «Jeg er brødrene Walker» (2008) ble ført i pennen av den femtenårige Odd Marius Walaker.

En vanskelig innstilt leser (eller kritiker) kan mistenke at grepet enten er til for å kamuflere forfatterens mangler, eller tro at fortellernes strev med språket er et sukk over ikke å bli forstått - slik vi kjenner det fra andre forfattere. Men begge disse lesningene vil raskt vise seg å ha svært begrenset utbytte.

Den beste nøkkelen til å forstå hvorfor Kjærstad liker å gi seg selv denne motstanden, mulighetene det gir, har hele tiden vært å finne i essaysamlingene som har kommet regelmessig, omtrent etter hver tredje ordinære romanutgivelse: «Menneskets matrise» (1989), «Menneskets felt» (1997), «Menneskets nett» (2004) - og nå: «Menneskets vidde». Her har man kunnet lese og forstå at problemet stikker dypere, at fortellersituasjonen heller må betraktes som et forsøk på å underliggjøre språket så vel som det som blir beskrevet.

Kjærstad utvider ikke bare forståelsen av egne romaner, men rokker samtidig ved vedtatte sannheter og sprenger det litterære feltet vidåpent.

Kjetteren Kjærstad

Hver essaysamling bør strengt tatt betraktes som en sensasjon i norsk, litterær sammenheng, og den siste er ikke noe unntak.

Igjen tilbyr Kjærstad nye, eggende perspektiver, tvinger leseren til å tenke annerledes, og han briljerer som litteraturformidler. Essayene om blant annet «Magikeren» (John Fowles), «Portrett av en dame» (Henry James) og «Midtnattsbarn» (Salman Rushdie), vitner alle om en genuin leseglede som inspirerer: Umiddelbart bestiller jeg nevnte romaner fra en nettbokhandel.

Sett under ett tar Kjærstad i de tre første essaysamlingene til orde for en annen romantradisjon enn den som synes enerådende i norsk sammenheng, nemlig dyrkelsen av «stemmeforfattere» (representert ved blant andre Dag Solstad). Hele veien har han også bekjempet en tilsvarende ensidighet når det gjelder romansjangerens freudianske oppbygning, hvor dypdykket i fortidige hendelser lenge har vært det sentrale motivet. Også i «Menneskets vidde» slåss Kjærstad - slik tittelen antyder - for bredde framfor dybde, og for en like utvidet romanforståelse. Freud er fremdeles én av hovedmotstanderne, men kritikken er enda skarpere og mer nyansert enn tidligere. I tillegg kommer Kjærstad med et forslag, et alternativt spor som lesere og forfattere i større grad bør kaste seg over: Charles Darwin.

Tittelessayet, med undertittelen «Om muligheten for en darwinistisk roman», uttrykker et sterkt ønske om at litteraturen kan og bør utvikle seg i tråd med evolusjonen for øvrig, og Kjærstad både kartlegger hvilke romaner som til en viss grad kan hevdes å ha tatt opp i seg Darwins lære, og gjør rede for hva han mener med «darwinistisk litteratur». Blant annet handler det om å ta innover seg det faktum at menneskeheten ikke har eksistert lenger enn et øyeblikk, og at vi på ingen måte er perfekte skapninger. Det handler om verdensanskuelse, om å la forestillingen om menneskets uforanderlighet vike til fordel for tanken om at mennesket er i stadig utvikling - noe Kjærstad også tematiserer i sin siste roman, «Normans område» (2011). Her møter vi forlagsredaktøren John Richard Norman som - i darwinistisk forstand - er i utvikling: Han foretar et evolusjonistisk sprang, mye takket være lesingens innvirkning på hjernen. Det er også betegnende for hovedpersonen at han blir så kvalm av å lese manus som følger den samme gamle, forutsigbare, psykologiske modellen at han spyr utover sidene.

I essayet knytter Kjærstad verdensanskuelsen an til forskjellen mellom det greske (sykliske) og det hebraiske (lineære) historiesynet, men han er raskt ute med å korrigere parallellen: «For Darwin førte ikke utviklingen mot et klart mål.» Ingen plan, ingen høyere mening. Darwin fjernet med andre ord Gud fra likningen. Dette gir også en sannsynlig forklaring på hvorfor Freud lenge har hatt enorm betydning for romanforfattere - for å fylle tomrommet: «Vi ønsker at fortellingen skal ha et plot fordi det gir oss en lett forståelig kausalitetsretning,»skriver Kjærstad. «Vår hang til en meningsfull sammenheng synes umettelig.»

I forlengelse av Freud-kritikken går Kjærstad til rette med den romanlæren som den innflytelsesrike, engelske litteraturkritikeren James Wood forkynner - en form for litteraturkritikk som nettopp setter den psykologisk-realistiske romanen i høysetet fordi dette er gjenkjennelig litteratur, psykologiske portretter slik de «bør» være. I beste fall virker en slik litteraturkritikk konserverende, i verste fall fortrenger den all litteratur som ikke kan plasseres i forhåndsgitte skjema.

Kjærstad vet godt at det å kritisere James Wood er jamgodt å banne kirka, men poenget er ikke å tilbakevise én romanlære, snarere å åpne for flere - igjen: utvide mulighetene. Samtidig kan kritikken av Wood leses bredere, som et forsøk på å formidle noe som burde vært åpenbart, men som dessverre stadig glemmes - også av kritikere: Hva som oppleves som en virkelighetstro gjengivelse må nødvendigvis utvikle seg over tid, psykologisk realisme er ikke nødvendigvis realistisk, men kan like gjerne være konvensjonelt. Derfor foreslår Kjærstad at troen på realistiske framstillinger kan hevdes å likne romantikk, i den forstand at de gir form til virkeligheten slik vi ønsker at den skal være.

Å tilby slike alternative perspektiver er ikke alltid like populært, noe debatten omkring Karl Over Knausgårds «Min kamp 1» spesielt godt illustrerer. Kjærstad savnet en mer kritisk virksomhet i omtalene, og pekte blant annet på kritikernes manglende evne til å sette verket inn i en større kontekst, altså lese det opp mot andre romaner som følger en liknende mal. Flere kritikere svarte som forventet: Trygve Riiser Gundersen kalte Kjærstads artikkel «upresis», Trond Haugen omtalte den som «tøysete feillesning», og Tom Egil Hverven sa at Kjærstad var en «misunnelig fjott». Responsen viser, dessverre, kritikeres manglende evne til selv å ta kritikk. I tilfellet Hverven synliggjøres også, slik Kjærstad selv formulerer det, «den infantilisering man ofte ser i norske debatter, men også poenget om den referanseløse kritiker». «Han glemmer», fortsetter Kjærstad, «at jeg i 30 år har skrevet om litteratur, at jeg dessuten flere ganger har forsvart kolleger». Og jeg tilføyer: skrevet om litteratur med en entusiasme som få - om noen - kritikere klarer å matche.

Kjærstads artikler om 22. juli er også med god margin det mest innsiktsfulle jeg har lest om terrorhandlingene i Oslo og på Utøya, om hvordan vi som nasjon bør forholde oss til tragedien og frykten for nye terrorhandlinger, og om hvordan vi skal forsøke å forstå terroristen.

Selv blir Kjærstad et bevis på hvor mye forfattere kan tilføre samfunnsdebatten, både ved å opponere mot rådende meninger og tilby alternative perspektiver - kort og godt ved å utvide forståelseshorisonten.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media