Kjøkkenrealisme

«Det er meg du vil ha» er en behersket monolog om forholdet mellom en lærer og hennes 15 år gamle elev.

FILM: Henriette sitter på kjøkkenet og forteller om da hun var 32, jobbet som lærer og forelsket seg i en 15 år gammel elev. Daniel var bråmoden, både fysisk og mentalt og forholdet utviklet seg gradvis. Samtidig skulle Henriette gifte seg med sin teologkjæreste, som hun hadde vært sammen med siden videregående.

Ingenting av dette får vi se, selv om «Det er meg du vil ha» er en film. Det eneste vi ser, er Henriette (Andrea Bræin Hovig), som forteller sin historie, skrevet av Sonja Evang for Dramatikkfestivalen og basert på en sann historie. Dag Johan Haugerud ble spurt om å regissere for teaterscenen, men ville heller lage film.

Kort langfilm
Først en liten orientering om titlene på norske filmer de siste åra: De er tilsynelatende lange, men det skyldes at de består av mange ord med én stavelse. Slike titler gir beskjed om at filmen er seriøs og lite kommersiell. Den prøver seg fram, tar tak i de viktige følelsene og blir en snakkis i engere kretser.

Haugerud har lagt på to stavelser siden gjennombruddet med «Som du ser meg» i 2012, men ellers har han kuttet all staffasje. Filmen starter med en intro der Henriette sitter i sofaen med øyeplugger og hører på tre minutter kristenpop, Amy Grants «Sing Your Praise to the Lord» (1982). Deretter går vi inn i fortellingens form, slik den vil holde seg gjennom resten av filmens 53 minutter.

Stram realisme
Henriette forteller historien kronologisk, med alle de vesentlige detaljene og tankene og følelsene hun hadde i denne perioden. Rammen er realistisk: hun spiller inn sin historie på film. Hun snakker til oss, et publikum. Mer fikst er det ikke. Som litteratur, i novelleform, ville fortellingen gjerne vært mer utbroderende og poetisk. Her er det lagt vekt på realismen: En voksen, velarktikulert kvinne forteller en historie slik hun husker den. Hun er behersket, siden de store følelsene er bearbeidet for lenge siden, men samtidig kommer inderligheten, lidenskapen og tvilen fram. Hun forteller tross alt om et overgrep.

Krevende form
For meg som lytter og seer er effekten også relativt behersket. Bræin Hovig er bortimot feilfri, uten snev av teatralske detaljer, men som kinogjenger er det vanskelig å ikke tenke på filmens minimalisme. Det er betraktelig lettere å bli sugd inn i en minimalistisk «dialogfilm», men monologen skal være svært særegen for å oppnå total innlevelse fra publikum. Samtidig er total «innsugelse» selvsagt ikke et absolutt krav til en film, særlig ikke når tittelen har mange ord, for å si det litt voksen-naivistisk. Dette er en film som inviterer til debatt, også på grunn av sin form og ensidige synsvinkel.

Fortellingen blir aldri kjedelig, men er samtidig innom de forventede episodene i hvordan en ulovlig lærerinne-elev-historie kan utvikle seg, og det er langt mellom de overraskende vendepunktene. Henriette sier på et tidspunkt at hun drakk Solo og følte seg full. Filmen har ikke samme effekt, men det vil på ingen måte si at den mislykkes.