Kjølig eleganse

Høyt oppdrevet og kjølig vokalklang.

CD: Sist fredag, på lanseringskonsert i Margaretakyrkan i Oslo, gikk startskuddet for Trio Mediaevals oppfølger til sin sensasjonelle platedebut på ECM i fjor. Den gang klatret den norske vokaltrioen høyt opp på Billboards liste.

Det er ingenting i veien for at oppfølgeren, «Soir, dit-elle», gjentar suksessen.

Konseptet er på mange måter det samme. Stammen i utgivelsen er en messekomposisjon av 1400-tallskomponisten Leonel Power, som trioen eksekverer så utsøkt som du kunne ønske det. Inn imellom messeleddene har så trioen skutt nye komposisjoner, skrevet spesielt for de tre kvinnestemmene av komponister som Gavin Bryars, Ivan Moody med flere.

De er spesialskrevet, også i det henseende at de stilistisk korresponderer med 1400-tallsmusikken til Leonel Power, med sin polyfone stemmevev og med Trio Mediaevals stemmeklang, en slank, intonasjonssikker og kjølig eleganse.

Den nyskrevne musikken er ikke stor, men den fungerer. Slik oppnår Trio Mediaeval sitt mål: å konkretisere et skjønnhetsideal som legger distanse til det heftige og ekspressive vi forbinder med den romantiske tradisjonen.

DEN TRIVES TIL

gjengjeld som aldri før. Og i Krystian Zimermans nye utgivelse på Deutsche Grammophon feirer den nye triumfer.

Rachmaninov står på programmet, med «Klaverkonsert nr. 1 & 2». Den første av dem spiller Zimerman opp til et nivå som får deg til å glemme hvor mye bedre Rachmaninov ble til å skrive klaverkonserter etterpå. Og i Zimermans versjon av den andre i rekken spiller han slik at vi minnes på at han knapt har sin like i dagens musikkverden.

Bare hør på åpningen, og du dras inn i suget fra et foredrag som klinger magisk. Det dreier seg om den absolutte fortryllelse, fordi det heftige engasjementet, der Zimerman legger hele seg i hver tone, samtidig balanseres mot en klangkunst så subtil at du lurer på hvordan han får det til på et tasteinstrument.

DET ER MER

heftig musisering på gang denne uka, når Deutsche Grammophon gir ut Martha Argerich i samspill med hennes venner: Gidon Kremer, Jurij Bashmet og Mischa Maisky.

Der får vi Brahms og Schumann spilt over på en bane som ligger lysår fra studiosituasjonens glatte perfeksjonisme. De spiller røft og heftig, ut fra et engasjement som sitter i gleden over samspillet, og uten hensyn til takt og tone.

Resultatet er uovertruffent og minner om hva frihet i foredrag handler om, også når den lydfestes på aktverdige platemerker.